Mønsterplanen 1974, s. 111 (skann 113)

111 VURDERING Ved vurderingen skal en følge de retningslinjene som er gitt i kapitlet Vurdering i mønsterplanens generelle del. Vurderingen tar utgangspunkt i skolens generelle målsetting, fagets spesielle målsetting og elevens forutsetninger på fagområdet, og en må ta hensyn til de undervisningsmetoder og arbeidsformer som er nyttet. Ved vurdering av elevens arbeidsevne i et fag må en ta i betraktning elevens kjennskap til og ferdighet i å utnytte fagets hjelpemidler, evne til selvstendig arbeid og til arbeid i grupper. Det er ikke nok at læreren vurderer eleve- nes arbeidsmåte og resultatene av deres arbeid, like viktig er det art elevene får øving i selv å vurdere. Den enkelte elevs arbeid må vurderes med jevne mellomrom, både for å stimulere interessen for faget og for å gi rettledning for videre arbeid. Et avsluttet arbeid må vurderes snarest mulig. Innlæring av kunnskaper og ferdigheter er et viktig område av norsk-faget, og vurderingen vil naturlig nok bli preget av dette. Men undervisningen i norsk skal også ta sikte på å utvikle interesser og fremme modenhet og selvstendighet. Det er derfor om å gjøre å unngå at bare enkelte sider ved arbeidet med faget blir vurdert. Både lærerens daglige vurdering og den mer formelle vurdering bør gjelde resultater og framgang på så mange felter som mulig, således leseferdighet, oppfatningsevne, evne til å fortelle, skildre, vurdere og resonnere, evne til skriftlig framstilling av hendinger, opplevelser og egne tanker. Vurderingen må også omfatte kunnskaper i norsk, f. eks. i språklære, rettskrivning, tegnsetting og setningsbygning, og kjennskap til sidemålet. Likeså må en vurdere elevenes kjennskap til norsk litteratur. Opp gjennom skoleårene vil vektleggingen på de forskjellige områder variere. Kravene om formell språkferdighet må ikke være for strenge på barnetrinnet. Men gjennom hele skoletiden er innøving av en rekke ferdigheter en sentral oppgave i norskundervisningen. Foruten den vurderingen som læreren foretar daglig, og som bygger på hans observasjon av de arbeidsoppgaver elevene utfører som et naturlig ledd i undervisningen, kan det stundom være nødvendig å lage felles prøver. Det kan være prøver der en ønsker å måle elevenes kunnskaper og ferdigheter på visse områder, f. eks. leseprøver, rettskrivningsprøver og prøver som måler evnen til å bruke språket muntlig og skriftlig. Slike prøver vil læreren i mange tilfeller lage selv. Også prøver som er ferdig utarbeidet og eventuelt normert, kan være et godt hjelpemiddel for læreren. Prøver av denne art kan vise klassens nivå i forhold til en landsnorm, og kan derfor være til hjelp når en skal vurdere undervisningsopplegget i en klasse. I norsk er det særlig viktig at vurderingen er rådgivende. Skal den kunne være det, må den ta hensyn til individuelle forutsetninger. Ikke minst når det er spørsmål om å finne fram til elever med spesielle lese- og skrivevansker, er vurdering ut fra slike synspunkter av stor betydning. Ved en undersøkelse av slike elever bør en bruke diagnostiske prøver, selv om også en vanlig leseog diktatprøve kan fortelle noe om årsakene til elevens vansker.

Mønsterplanen 1974 s. 111 skann 113

Funn på siden 3

Siter