Normalplanen 1939 · 1948-vitne, s. 68 (skann 70)

68 bygges opp. Barnet er knyttet til heimstaden med alle sine interesser. Forestillings- og viljelivet hos barnet er bygd opp i miljøet i heimen. Fantasilivet og kjenslelivet har hentet næring der. Leik inne og ute, litt arbeid med «å hjelpe til» kanskje, det har vært barnets virksomhet. Heimstadens dyre- og planteverden, arbeidslivet, fortellinger fra virkeligheten og fra eventyrets verden er den grobunn som barnet har suget næring fra til vekst og utvikling. Jo mer levende heimen er, jo rikere natur- og kulturlivet, dess frodigere vekst og rikere utvikling har barnet hatt, hvis det har fått utfolde seg fritt. Heimstadlæren er på det nøyeste knyttet til barnet, og må følge de veier til utvikling som naturen viser. Det er det aktive barn skolen tar imot. Det skal utvikles og lære vedselvsyn og selvarbeid. Stoffutvalget for heimstadlæren må ikke bestemmes av noe annet «fag», bverken av geografi, historie, naturfag eller morsmål. Men heimstadlærens stoff og arbeid gir grunnlaget for all annen kunnskap skolen senere gir barnet. Nar heimstadlæren skal føre barnets utvikling videre på naturlige veier, er det nødvendig at læreren lærer barnet å kjenne. I de første uker og måneder av barnets skoleliv går derfor jevnsides arbeidet daglig studium av barnet, dets evner og interesser, forestillinger og språk, praktiske anlegg, nnstillm 0 m. m. Planlegging av arbeidet og valg av emner bestemmes av det-kjennskap til barnet læreren etter hvert får. Riktig forstått og riktig behandlet hører beimstadlæren til barnets eget arbeids- og livsområde. Arbeidsstoffet hentes fra heimstaden og fra verden utenom. Heimstadlæren fører barnet ut i den verden som det rimelig kan nå å lære å kjenne, den fører arbeidsstoff fra denne verden og fra fantasiens inn i skolen. Arbeidet bygger opp forestillingene, men skal også nære fantasien. Interessen gir^barnets arbeid dets fulle verdi. De «skapende krefter» må løses ut. Gjennom alle sanser gjør barnet seg kjent med verden, og det må få rikt høve til å bruke hendene sine. Barnet finner fram, steller med, bygger opp handgripelige ting, så langt råd er. Barnet får seiv framstille og lage, oppføre, dramatisere, alt så enkelt og naturlig som barnet seiv ser og oppfatter det. Undervisningen i heimstadlære forutsetter aktivitet hos barnet. Uvirksomme hender, høring og stillesitting må i det hele være sparsomt tilmålt i begynnerundervisningen. Barnas utvikling er ofte høgst forskjellig. Den pedagogiske situasjon i klassen er også forskjellig. Evner, utvikling,

Normalplanen 1939 · 1948-vitne s. 68 skann 70

Siter