Normalplanen 1939 · 1948-vitne, s. 27 (skann 29)

27 En bør ta med minst mulig av navn og andre enkeltheter som gjør fortellingen vanskelig både å lære og å huske. De personer som opptrer i fortellingene, bør barna lære å kjenne først og fremst gjennom deres ord og handlinger. En må legge an på å fortelle slik at det høver best mulig for barn. Språket og framstillingsmåten må være i best mulig samsvar med innholdet i stykket. Direkte tale virker gjerne sterkere og mer anskuelig enn bare en skildring av hva personene tenker. 3. Til å begynne med velges enkle fortellinger fra det daglige liv foruten lettere bibelhistoriske fortellinger. Fra og med det 4. skoleår får elevene lærebok. En del av bibelhistoriestykkene gir en ikke som vanlige lekser, men gjennomgår dem på ymse vis på skolen: Fri muntlig framføring av læreren (fortelling, skildring, framføring av hovedpunktene i stykket e. 1.), høgtlesing av læreren eller eleven, samtale, stille lesing, og muntlig eller skriftlig (i arbeidsboka) gjengiing av hovedinnholdet. Overskriftene på disse stykker er satt med alminnelige typer, mens overskriftene på de stykker som kan gis i lekser som heimearbeid, er satt med kursiv. 1 I 4. klasse begynner en å gjennomgå de bibelhistoriske fortellinger som etter planen skal tas med, så vidt mulig i den rekkefølge de kommer i læreboka. (De stykker som tidligere er gjennomgått, kan en springe over, eller en frisker dem opp i minnet ved spørsmål til elevene eller ved at læreren eller elevene i korthet gjengir hovedinnholdet av stykkene.) På denne måte prøver en så vidt mulig å vise elevene hvorledes det israelittiske folks historie og religiøse liv danner bakgrunnen for Jesus og hans verk. 4. Til fortellingene kan læreren knytte samtaler som må være korte og enkle, og som er slik at de tjener til å forklare og utdype stoffet med særlig tanke på det som kan få religiøs og etisk betydning for barna. Nødvendige opplysninger og forklaring er (geografiske, historiske, kulturelle osv.) bør være klare og anskuelige. De gis i regelen enten under førebuinga eller under samtalen om stykket etter at det er lest eller fortalt. En bør søke tilknytting til barnas daglige liv og de forhold som barna har erfaringer om. Vidløftige utgreiinger bør en alltid holde seg fra. Forklaringene og samtalene bør aldri ta så stor plass at de svekker inntrykket av selve stykket eller stiller innholdet av dette i skyggen. Hovedsaka er at fortellingene 1 Det samme gjelder også de kirkehistoriske stykker som er ført opp i planen.

Normalplanen 1939 · 1948-vitne s. 27 skann 29

Siter