Normalplanen 1939 · 1948-vitne, s. 170 (skann 172)

170 en være med barn som er keivhendt. En bør øve dem i å bruke høgre hand, men helst ikke tvinge dem. En tvungen og unaturlig stilling virker uheldig også for skriften. Skrivestillingen må være slik at skrivebevegelsene (finger-, handog armbevegelser) blir så lette å gjøre som mulig. Ingen unødig spente muskler. Ved en slik stilling og med et hensiktsmessig skriveredskap vil det i alminnelighet falle naturlig å la bokstavene stå noenlunde loddrett på linjene. S k river eds kaper. Til å begynne med bruker elevene bare kritt, fargestift og bløt blyant. Senere lærer de også å bruke penn. Den alminnelige spisspenn høver mindre godt for barn, især for yngre barn. Derimot egner en kules piss penn eller en pannepenn seg godt. (De første av disse penner har en kuleform i spissen, og de andre har en «panne».) Disse penner gir ensartede, like brede linjer og faller forholdsvis lett å bruke for begynnere. En pannepenn vil i alminnelighet passe godt som den første penn. Seinere vil en kulespisspenn i regelen være å foretrekke. Fra 3. eller 4. skoleår kan det høve bra å gå over til en breikantpenn (i alminnelighet høgreskåret) som gir bokstavtrekkene ulik styrke. Når det gjelder valg av penner, bør læreren ta rimelig omsyn til hva slag penn eleven seiv liker best. Især gjelder dette for de eldre elever. Elevene skal lære litt om hvordan pennen er og hvordan den virker. De har da lettere for å velge riktig. Kulespissog pannepenner høver ellers for alle alderstrin, og de kan også brukes til ymse slag prydskrift. Skriveflaten. Til å begynne med bruker elevene veggtavla og grovt papir (maskinpapir), senere glatt papir -—- om ikke før, så når de begynner å skrive med penn og blekk. Løse blad som kan samles i mapper eller settes inn i hefter, er å foretrekke. Mindre heldige resultater av elcvens arbeid bør en da ikke gjemme i mappa eller heftet. For en stor del av elevene er det heldig at de fra begynnelsen av lærer å skrive uten linjer . En av de største fordeler ved dette er at en da ikke tvinger elevene til en bestemt skriftstørrelse som ikke faller naturlig for dem. Får elevene skrive fritt uten å være bundel av linjesystemer, velger hver elev den skriftstørrelse som høver best. Dette hjelper til å skape en fri og naturlig skrift, men læreren må ved sin rettleiing hjelpe til å gjøre skriften så tydelig (lett å lese) og vakker som mulig. (Han retter på bokstavformene, på

Normalplanen 1939 · 1948-vitne s. 170 skann 172

Siter