Normalplanen 1939 · 1948-vitne, s. 152 (skann 154)

152 bruke høvelige tabeller, eller regnekort der tallkombinasjonene uten svar står på den ene siden av kortet og med svar på den andre siden. Eks.: 3 +Bog3-f8 = ll osv. Før elevene innprenter de elementære tallkombinasjoner, må de ba forstått det de skal lære. Når de f. eks. ved hjelp av anskuelsesmidler bar lært at 8 -f 5 = 13, bør de prente inn tallkombinasjonen, som de så repeterer og bruker i høvelige regnestykker. Både den første innprentingen og repetisjonen må være så grundig at stoffet blir elevenes varige eie og hjelper dem til å bli mest mulig sikre i de 4 regningsarter. De ymse tallkombinasjoner er ikke like vanskelige å lære. Tallet på gjentakingene bør svare til graden av vanskelighet, slik at jo vanskeligere kombinasjonen er, dess flere gang er må den gjentas. En bør prøve å få elevene til å forstå at det de skal øve, er nødvendig og nyttig, og især i de første skoleår bør en, så langt råd er, prøve å gjøre øvingen morsom ved å ta den som en eller annen leik. Det hjelper også at en istedenfor å la elevene regne bare med übenevnte tall, også lar dem regne med ting som de kjenner godt, og da især med ting som naturlig vekker deres interesse. En må sørge for tilstrekkelig avveksling i øvingen, og i regelen må en ikke la barna arbeide for lenge om gangen med slike øvingsoppgaver. Især gjelder dette de yngre barn. b. Både riktig og hurtig regning. Når det gjelder slike regnemåter som elevene først har lært ordentlig, bør en legge vekt både på riktig og hurtig regning, men en rna naturligvis heller ikke mase på elevene for å få arbeidstempoet opp. Et slikt mas kan lett gjøre elevene urolige og nervøse, slik at nøyaktigheten tar av istedenfor å øke. Skal elevene regne oppgåver hvor det ikke bare spørres om utregninger av ymse slag, men hvor de også må finne framgangsmåtene (problemregning), må de framfor alt få den nødvendige tid og ro til å tenke. Får de for kort tid på slike oppgåver, kan det lett bli mange feil. i. Det muntlige uttrykk. I de lågere klasser må en så langt råd er, bruke de uttrykk som faller barna mest naturlig, og som de lettest forstår, men de uttrykk læreren bruker, må allerede fra begynnelsen av være riktige, og der hvor det er flere uttrykk, bør en konsekvent bare bruke ett av dem. Eks.: 7—4 3. Her kan en f. eks. si: Jeg har 7, tar vekk 4, har 3 igjen, eller; 4 fra 7 er lik 3. Fremmedord som addere, addend, subtrahere osv. bør en ikke bruke for tidlig.

Normalplanen 1939 · 1948-vitne s. 152 skann 154

Siter