Normalplanen 1939 · 1948-vitne, s. 13 (skann 15)

13 om osv., og læreren bør notere noe av det han fra tid til annen legger merke til, så han kan se om barna forandrer oppførsel når den samme situasjon gjentar seg. På denne måten kan læreren få greie på om hans behandling hjelper, eller ikke. VS. Individuelt arbeid. Gruppearbeid. Individuelt arbeid. Et viktig vilkår for at undervisningen kan gi et så godt utbytte som mulig, er at de undervisnings og arbeidsmåler en bruker, vekker interesse og sparer tid. Den gamle klasseundervisning med leksehøring, spørsmål og svar osv. i samlet klasse brukt som alminnelig undervisningsform er ikke godt egnet til å interessere elevene og tar for mye kostbar tid av skoledagen. Undersøking av elevenes utrustning og deres dyktighet i skolearbeidet viser som nevnt sterk spredning. Arbeidstempoet er også meget forskjellig. Det er ofte meget vanskelig å oppnå sterk interesse, arbeidsdyktighet og arbeidslyst hos de fleste ved en slik klasseundervisning. Resultatet av arbeidet blir da også ofte mindre tilfredsstillende både for de evnerike og raske bam og for dem som arbeidet går trått for. Den store skilnad på elevene viser veien til individuell arbeidsmåte og individuelt arbeid. Det er f. eks. urasjonelt og uheldig å la barn som har stor lesedyktighet bare sitte å følge med når de som ikke har tilegnet seg tilstrekkelig dyktighet i lesing, får undervisning. De flinke lesere bør i slike tilfelle så langt råd er få lese på egen hånd eller gjøre annet arbeid. Noe liknende gjelder andre fag. De sikre og hurtige regnere f. eks. må få oppgåver som høver for dem, og de må ikke tvinges til «å følge med» når læreren av omsyn til de mindre flinke elever gjennomgår stoff som de flinkere allerede kan greie. De svakere har samme krav og rett. Individuelt arbeid (og gruppearbeid) vil her være både impulsgivende og tidssparende. Den individuelle undervisning kommer hver enkelt elev til gode, hvert barn får arbeide med noe som mest mulig interesserer det, og som det greier. Læreren tar imot arbeidene fra alle elever med den samme forståelse og hensynsfullhet. Arbeidene blir kontrollert, og hvert barn får den rettleiing som er nødvendig. De eldre og flinkere barn kan seiv på ymse vis være med å kontrollere. Ved dette stimuleres de til å ta fatt på nytt, og de lærer litt etter litt å gjøre arbeidet bedre, planlegge det og vurdere det. I en virkelig arbeidsskole viser det seg at elevene slett ikke skyr arbeid med emner som faller dem vanskelig. Lysten til

Normalplanen 1939 · 1948-vitne s. 13 skann 15

Siter