Mønsterplanen 1974, s. 66 (skann 68)

66 Samarbeid med hjemmet Organisering av hjelpetiltak. Interne og eksterne tiltak. Skolen og hjemmet må etablere et åpent og tillitsfullt samarbeid for å hjelpe elever med spesielle vansker. Skolen må både innhente og gi nødvendig informasjon om elevens problemer og de undersøkelser som er foretatt. Det er viktig i denne forbindelse at de foresatte føler seg trygge på at personlige opplysninger blir behandlet konfidensielt. Slikt samarbeid med de foresatte er en del av skolens hjelpetiltak. Det skal gi de foresatte bedre grunnlag for å forstå problemene, og dessuten gi dem muligheter for aktivt å hjelpe til med å redusere vanskene. Skolen har ansvar for at forholdene blir lagt til rette for et aktivt og nært samarbeid med foreldrene, slik at det kan være mulig for hjem og skole i fellesskap å vurdere og drøfte elevens situasjon og finne fram til hensiktsmessige tiltak. Skolen plikter å samarbeide med foreldrene om avgjørelser som vedrører deres barn. Hjelpetiltakene kan omfatte særskilt tilrettelagt undervisning i vanlig klasse, for elever enkeltvis utenfor vanlig klasse, i særskilte grupper og i klasser. De kan dessuten bli organisert i egne skoler, i sosiale og medisinske institusjoner og som hjemmeundervisning. Hjelpetiltakene kan også omfatte råd og andre former for støtte til lærere, og de kan være rettet mot skolemiljøet for øvrig når dette er den beste måten å hjelpe enkeltelevene på. Hjelpetiltakene stiller forholdsvis større krav til ressurser, som innsikt i elevens vansker og muligheter, tilgang på læremidler og utstyr, spesielt planarbeid 0.1. De krever også et vel utviklet og hensiktsmessig samarbeid blant skolens lærere og resten av personalet, som mer eller mindre direkte kommer i berøring med de elevene det gjelder. Den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten må ta del i dette samarbeidet. I praksis står skolen ikke fritt når det gjelder måten å organisere hjelpetiltakene på. Skolens klasseinndeling, elevgrunnlag, kommunikasjonsmessige forhold og liknende vil kunne begrense mulighetene for valg av organisasjonsformer. På mange steder vil f.eks. særskilte klasser forutsette en sentralisering som verken er praktisk mulig eller ønskelig. Det vil heller ikke være realistisk å tenke seg alle hjelpetiltakene ordnet i form av timer for elever enkeltvis eller i svært små grupper. I slike tilfeller må en legge stor vekt på å samordne hjelpetiltakene med den øvrige undervisningen i klassen. Ressursene til slik opplæring må en i stor monn nytte samlet, og opplæringen blir et felles ansvar for klasselærer og spesiallærer. De hjelpetiltakene som blir organisert innenfor den enkelte klasses og skoles ramme, blir gjerne kalt interne, mens de som finner sted i særskilte skoler, institusjoner og hjemme, blir kalt eksterne. Svært ofte vil det være en klar sammenheng mellom behovet for eksterne tiltak og utviklingen av de interne. Målet er derfor generelt å utvikle de interne tiltakene, slik at behovet for de eksterne blir minst mulig. Når det foreligger behov for opplæring, som den enkelte kommunen ikke har ressurser til å ordne alene, kan en løse det ved interkommunalt samarbeid. Det vil også ofte være behov for mer omfattende samarbeid innenfor større regioner eller hele fylket. I slike tilfeller må en komme fram til en interkommunal avtale. Med slikt samarbeid tar en blant annet sikte på å bygge opp den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten med en allsidig bemanning som kan hjelpe den enkelte skole og lærer. Videre vil det faglig og administrativt kunne

Mønsterplanen 1974 s. 66 skann 68

Siter