Mønsterplanen 1974, s. 239 (skann 241)

239 periodevis timebytte prøve å utnytte slike muligheter. 3. Undervisningen kan organiseres slik at lærerne som et team får ansvaret for alle skolens fag i en større gruppe elever. Forming og andre uttrykksfag vil da gjennom en årsplan integreres i en enhetlig emneundervisning, hvor ulike arbeidsmuligheter og arbeidssteder til enhver tid står åpne for elevene. Larer — elev. Eleven vil møte flere lærere i sitt formingsarbeid, og han må kunne vente å få sitt formspråk godtatt hos dem alle. Dialogen mellom lærer og elev vil ofte få preg av en fortrolig samtale. Læreren forsøker å sette seg inn i et problem slik eleven opplever det, kommer med spørsmål eller stiller nye problemer, og hjelper dermed eleven til å komme videre. Det er lite vunnet ved at læreren løser problemet for eleven, eller forsøker å påvirke ham i retning av egen smak. Han må hele tiden oppmuntre eleven til selv å klare vanskelighetene. Ofte kan en hyggelig bemerkning, gjerne en rosende omtale av en detalj eleven har løst, være tilstrekkelig. Her legger læreren vekt på å finne fram til nettopp de detaljer som eleven har løst selvstendig og i samsvar med sin egenart. Slik kan læreren forsøke å oppmuntre ham til å gå løs på problemene på sin måte, og gi ham lyst og mot til å fortsette. 1.-3. klassetrinn. I førskolealderen finner barnet uttrykk for sine opplevelser og sin fantasi gjennom ulike former for skapende virksomhet. Dette foregår spontant ut fra lyst og behov, ofte uten motivering fra andre. Gjennom formingsundervisningen på 1.-3. klassetrinn skal en først og fremst ta sikte på å bevare denne lyst og evne. Elevene må fra første stund få følelsen av at deres naturlige formspråk blir akseptert av læreren. Men like viktig er det at læreren tidlig i første skoleår orienterer de foresatte om formingsundervisningen og om barnets formspråk. Da kan barnets formspråk lettere bli godtatt og forstått også hjemme. På 1.-3. klassetrinn er aktivitetstrangen sterk, og det kan derfor tilsynelatende være lett å finne arbeidsstoff'. Likevel må læreren vurdere sitt valg. En forutsetning for verdifull formingsaktivitet er engasjement og opplevelse. Elevene lykkes best når de får gi uttrykk for noe de er opptatt av. Emnene bør ha nær tilknytning til elevene selv. Barna tilbringer mye av sin tid utenfor skolen. I lek og fritid hjemme og ute blant kamerater er dagene fulle av opplevelser som kan danne gode utgangspunkter for formingsarbeid. Gjennom undervisningen på skolen og gjennom livet i skolesamfunnet vil elevene også motta inntrykk og høste erfaringer som de bør få gi uttrykk for i skapende aktivitet. I de første årene vil forming gå inn som en naturlig del av en samlet undervisning. Emner som elevene er opptatt av fra kristendomskunnskap, heimstadlære, norsk eller musikk, vil være verdifullt arbeidsstoff i forming. Ved å gi inntrykkene synlig form vil elevene også få klarere forståelse og dypere opplevelse av stoffet. Alt fra første skoleår vil det være stor spredning når det gjelder utviklingsnivå. Læreren skal møte elevene på det nivå de befinner seg, og forsøke å lede arbeidet slik at alle får muligheter for utvikling. Følgelig må undervisningen individualiseres. Ofte vil en felles innføring — i klasse eller gruppe — være det naturlige. Men hver elev må få løse oppgaven på sin personlige måte, og læreren må gi individuell veiledning. Enkelte elever har i forhold til alderstrinnet en svært enkel uttrykksform, andre viser et rikt og variert formspråk. Noen er dristige, andre er famlende og forsiktige. Noen er saklig fortellende, andre er mer ekspressive, mens andre igjen har utpreget sans for dekorative virkninger. Enkelte elever har forkjærlighet for klisjeer, lånt av voksne, av større barn og tegneserier. Mange barn tror at de voksnes uttrykksform er bedre enn deres egen. Gjennom individuell veiledning og ved vurdering av de ferdige arbeider skal læreren gjøre det klart for elevene at det er deres eget uttrykk som er verdifullt. Læreren i første skoleår har en spesielt ansvarsfull oppgave her, fordi han representerer barnas første møte med skolen, og hans holdning kan være grunnleggende for deres videre arbeid. Det bør ikke gå lang tid før elevene får øving i samarbeid. I begynnelsen vil samarbeidet bestå i at elevene hjelper hverandre, eller at de hver for seg lager noe som skal brukes i et gruppe- eller klassearbeid. De kan for eksempel lage hver sin tegning, som eventuelt klippes ut og klistres på et felles ark. De kan lage figur i plastilin, leire eller restmaterialer, og la figurene sammen danne mening. De bør få arbeide i små grupper, og oppmuntres til å drøfte oppgavene. At elevene får oppleve å høre til en gruppe som har oppgave sammen, vil bidra til en følelse av fellesskap. Etter hvert vil arbeidet kunne få mer preg av samarbeid i egentlig forstand. I alle gruppe- og klassearbeider bør læreren oppmuntre elevene til selv å plassere bilder og gjenstander i fellesarbeidet, uten hjelp fra læreren. På dette punkt vil ofte et virkelig samarbeid kunne utvikles.

Mønsterplanen 1974 s. 239 skann 241

Siter