Mønsterplanen 1974, s. 12 (skann 14)

12 God allmennkunnskap. Kunnskap om seg selv. Kunnskap om samfunn. Innføring i kulturarven. Livslang læring. andre menneskers rett, uavhengig av alder, kjønn og rase, og for verdier av materiell og åndelig art. En slik respekt må skolen prøve å fremme gjennom valg av lærestoff, arbeidsmåter og samværsformer. Samhørighet og samvirke utvikles i skolen først og fremst ved at elevene lærer å forstå verdien av å samarbeide med sine lærere og medelever. Men skolen må også legge vekt på å venne elevene til hjelpsomhet mot og samarbeid med alle mennesker. Skolen har som oppgave å hjelpe elevene til å skaffe seg kunnskaper som gjør dem bedre skikket til å forvalte verdifull arv fra fortiden, til å forstå og finne seg til rette i dagens samfunns- og kulturliv, og til å forberede seg for oppgavene i morgendagens samfunn. Allmennkunnskapen må derfor omfatte den grunnleggende innføring i hele det livs- og kulturmønster som grunnskolen selv hører til. Det vil gjelde både natur og kultur i dagsaktuell og historisk sammenheng. Kunnskap om den levende og den livløse natur skal gi både naturforståelse og naturglede. I naturfag er det rikt høve til å vekke og stimulere vitebegjær og forskertrang hos elevene, slik at de tiltrekkes av übesvarte spørsmål og uløste oppgaver. Kunnskap om naturen omfatter også det elevene skal lære om kroppens bygning og funksjon, om hva som skader og hva som styrker helsa. Det elevene lærer om samspillet mellom individet og naturen, gir den nødvendige bakgrunn for et aktivt natur- og miljøvern, som skolen må legge stor vekt på å fremme. Samtidig skal den kunnskap elevene far om seg selv, hjelpe dem til å vinne kunnskap om mennesket og den særstilling mennesket står i. Med hjem og familie som naturlig utgangspunkt må skolen gjøre elevene kjent med vilkår for trivsel, samhold og samarbeid i de grupper de selv er med i. Dette gjelder først og fremst klassen og skolesamfunnet, som elevene må oppdras til å føle medansvar for. Men orienteringen må etter hvert utvides til å gjelde de større og fjernere grupper og samfunn, slik at elevene ikke bare lærer om sitt eget hjemsted og sitt eget land, men om hele det verdenssamfunn de går i møte. Ved å skape større forståelse for menneskers liv og livsvilkår i andre deler av verden kan skolen hjelpe elevene til å verdsette betydningen av samarbeid over landegrensene, og derigjennom gi bidrag til internasjonal forståelse og fred mellom ulike folkeslag og nasjoner. Skal dette kunne skje, må samfunnsorienteringen være allsidig. Den må omfatte de ulike sider av forholdet mellom individ og samfunn og de former som kulturen kan framtre i. Nærings- og arbeidsliv med forgreninger, organisasjoner og økonomiske problemer kan heller ikke utelates. Skolen har et særskilt ansvar når det gjelder å fa elevene til å se sin egen tid i perspektiv. Innføring i fortidens kultur og samfunnsliv vil gjøre det mulig å forstå de forandringer som har foregått, og de krefter som har virket. Dermed vil elevene få hjelp til å se det som er verdifullt i tradisjoner og erfaringer, og bli bedre skikket til å vurdere behov og former for fornyelse. Samtidig som elevene blir delaktige i kulturarven, ytes det således et bidrag både til å bevare og videreutvikle denne arven. Et viktig mål for skolen er å gi elevene et rikere livsinnhold. Den skal gi dem rrier å glede seg over, mer å interessere seg for, mer å strekke seg etter. Alle elever vil ikke med en gang oppfatte at det de lærer er verdifullt. Skolen kan likevel ikke la være å ta med stoff som elevene først ser

Mønsterplanen 1974 s. 12 skann 14

Siter