Mønsterplanen 1974, s. 106 (skann 108)

106 fa tak i innholdet i et stykke for å se hva det dreier seg om. Når en skal slå opp i leksika og andre oppslagsbøker, har en gjerne bruk for begge disse formene for skumlesning. , Dybdelesning betegner den langsomste studie-lesemåten. En leser langsomt og grundig for å forstå og huske innholdet og kanskje gjøre rede for det skriftlig eller muntlig. Ved løsning av oppgaver, bl.a. i matematikk, er det naturlig at elevene lærer seg å bruke denne leseteknikken, likeså ved øving i kritisk lesning. Opplevelseslesning tilgodeser den estetiske og følelsesmessige siden ved leseopplæringen. Gjennom et rikholdig tilbud av morskapsbøker, etter hvert med økende vekt på kvalitetslitteratur, vil denne siden av leseopplæringen være et viktig korrektiv til den mer nyttebetonte studielesning. Hos en del elever stanser leseutviklingen slik at de ikke leser stort hurtigere enn vanlig talefart, dvs. ca. 120-150 ord pr. minutt. Ved å bedre leseteknikken er det mulig å utvikle både lesefarten og leseforståelsen betraktelig. Hurtiglesning brukes også som et ledd under repetisjon, ved fritidslesning og som forberedelse for studielesning. Litteratur. Det er en viktig del av morsmålundervisningen å gi elevene en innføring i verdifull litteratur. Gjennom litteraturen skal elevene få kjennskap til arbeids- og samfunnsliv, kunst og kultur i fortid og nåtid. Både sakprosa og diktning skal elevene møte i skolen. Til informasjonslesning nyttes tidsskrifter, dags- og ukepresse, leksika og andre oppslagsbøker og forskjellige emnehefter. En bør også trekke inn lyd- og bildemateriale. Diktningen står i en særstilling innenfor den litteratur som elevene skal lese. Denne delen av litteraturundervisningen skal ta sikte på å utvikle elevenes evne til å oppfatte og oppleve estetiske og etiske verdier, stemninger, miljøer og mennesker. Det viktigste ved litteraturundervisningen må likevel være å la elevene fa velge stoff som kan skape leseinteresse og leseglede. Hovedvekten må legges på elevenes oppleving av litteraturen : kunnskaper og ferdigheter må komme i annen rekke. I mange tilfeller er riktignok kunnskaper av forskjellig art en nødvendig forutsetning for å få fullt utbytte av et diktverk. Det kan dreie seg om litteraturhistorisk kunnskap eller kunnskap om den tiden, det landet, det emnet e.l. som diktverket behandler. Det kan altså være nødvendig at læreren gir — eller hjelper elevene til selv å skaffe seg — en forhåndsorientering. Men ofte er det like mye om å gjøre at elevene møter et diktverk med forventning og naturlig nysgjerrighet. Særlig når det gjelder oppleving av lyrikk, har stemningen i klassen svært mye å si. Det innledende arbeid med et skjønnlitterært stoff kan være fortelling, eventuelt forklaring og orientering, fra lærerens eller andres side, det kan være opplesning, filmframvisning, samtale, diskusjon i klassen i forbindelse med en aktuell hending 0.1. Siktemålet må være å skape interesse og mottakelighet for det stoffet gjelder. Om et diktverk bør leses stille eller høyt — og av hvem — må være avhengig av verkets art. Høytlesning bør alltid være forberedt. Hvis det kan skaffes gode innspillinger, bør de brukes. Det bør i alle tilfeller veksles mellom høytlesning og stillelesning og mellom lesning på skolen og hjemme. Om mulig bør teaterbesøk inngå i arbeidet med det skjønnlitterære stoffet. I direkte tilknytning til lesningen vil elevene ofte ha behov for en spontan samtale og meningsutveksling. At de derved får høve til å dele sitt umiddelbare inntrykk med andre, kan bety mye for det videre arbeid med stoffet. I enkelte tilfeller kan det være naturlig for en gruppe å gi uttrykk for sin opplevelse i en improvisert dramatisering. Det første møtet med litteraturen bør skje ved bildebøker og ved fortelling og opplesning. Når elevene begynner å lese selv, må litteraturopplæringen være slik at den gir veiledning og stimulerer til videre lesning. Helt fra første skoleår bør læreren oppmuntre elevene til å lese på egen hånd. Han må prøve å få elevene til å forstå verdien av god fritidslesning. Det kan også være nyttig å utarbeide en litteraturliste som elever og foresatte kan få. Noe av arbeidet med det skjønnlitterære stoffet bør skje i samlet klasse, men en bør forholdsvis tidlig også individualisere dette arbeidet. Det er alltid stor forskjell mellom elevene i en klasse når det gjelder interesse og modenhet. Gruppevis og enkeltvis må derfor elevene fa arbeide med ulike utvalg av litteratur. Det er ikke minst viktig at de best utrustede far slik hjelp og utfordring at lesningen svarer til deres forutsetninger. Det kan komme hele klassen til gode at elevene velger forskjellig litteratur. Ved enkelte anledninger kan de holde foredrag i klassen, dramatisere stoff de har lest, lage spesielle programmer i forbindelse med det 0.1. Elevene må få lese norsk og utenlandsk litteratur, men den norske bør være den viktigste. De må få lese poesi og prosa på hovedmålet og sidemålet. De må få møte noveller, romaner og skuespill, barne- og ungdomsbøker og bøker for voksne.

Mønsterplanen 1974 s. 106 skann 108

Funn på siden 20

Siter