Læreplan for gymnaset 1974 · del 3A allmenn studieretning, s. 181 (skann 185)

181 For å kunne gjennomføre en realistisk og effektiv differensiering i språkfagene, vil det bli behov for å få utviklet stoff av en rekke ulike typer, i høvelige store enheter og for ulike interesseretninger. Dette materialet, f. eks. sett av emnehefter, inntalt stoff på kassetter, etc., må en i mange tilfelle tenke seg som supplerende stoff til de lære/leseboksopplegg som benyttes. Stoffet må i størst mulig utstrekning være lagt til rette for individuelt arbeid. En del av differensieringstiltakene, f. eks. forskjellige former for lesning og skriftlig arbeid, kan foregå i klasserommet. Fordi den muntlige språkferdigheten er så viktig, må en forsøke å unngå at differensieringen bare går i retning av lesning eller skriftlig arbeid. Øving i muntlig språkbruk kan gjennomføres av enkelte lever eller grupper av elever dersom de har egnet utstyr f. eks. i form av kassettspillere eller språklaboratorium. Elevene må derfor kunne få arbeide i spesialrom eller i studieplasser i bibliotek med de nødvendige hjelpemidler i en del av undervisningstiden. Enkelte elever vil være i stand til nokså kontinuerlig å lese en del supplerende stoff som de har særlig interesse for ved siden av fellesstoffet i klassen. Dette forutsetter at slikt supplerende stoff er for hånden til enhver tid. Stoff for ulike interesser kan ellers måtte tas inn ved at arbeidet med fellesstoffet avbrytes for en tid for å gi plass for arbeid med spesialstoff. Differensiering innen klassen vil måtte skje på flere måter: ved stofflig differensiering forsøker en å imøtekomme ulike interesser som elevene kan ha f. eks. ut fra yrkesbehov. I språkfagene vil det bli behov for mange tilbud til stofflig differensiering, alt fra ulike emner innen de forskjellige linjer (samfunns faglig, naturfaglig, estetisk) til mer direkte yrkesbetont stoff, f.eks. innen tekniske emner. Ved nivådifferensiering prøver en å legge undervisning og arbeid opp til den enkelte elevs forutsetninger. I språkfagene vil dette bety at en innen samme klasse kan måtte arbeide med stoff av ulik vanskegrad for ulike grupper av elever i en del av undervisningstiden. Dette forutsetter at en har lærestoff som til en viss grad er lagt til rette for selvstendig arbeid. Ved tempodifferensiering søker en å imøtekomme elevenes ulike arbeidsevne eller arbeidstempo. De kan gjøre seg ferdig med et emne på ulik tid, og det må da være mulighet for de som arbeider hurtig,til åfå stoff som kan føre videre enten innen samme eller et annet emne.

Læreplan for gymnaset 1974 · del 3A allmenn studieretning s. 181 skann 185

Siter