Undervisningsplaner for den høgre almenskolen · 3. opplag 1959, s. 50 (skann 52)

former for skriftlege oppgåver, som ein måtte førebu i lægre klassar. Av slike oppgåver kan ein nemne: 1. Spørsmål i samband med attforteljinga. T. d. i samband med msk. 1929 el. 1938 uts.: What do you imagine was taking place in the mind of a British soldier (or Rembrandt’s teacher), and what do you think of him? Eller i samband med A Clever Dog (msk. 1934 uts.): What is your opinion of the lady? Her age, her looks, her station in life, her family, her habits, her manners etc.? 2. Ei lita ålmenn oppgåve attåt attforteljinga, eit stutt svar på om lag ei halv side. T. d., Write a few lines to a friend on something British or American which you think will be of general interest, e. g. the weather, transport, sights, industries, famous men or women, films etc. Eller, Write a notice for the school bulletin-board announcing a coming event, e. g. school activities. Eller, Some entries for one day in the diary of a taxidriver, a barber, a policeman etc. Eller, Suppose you had left your raincoat in the waiting-room of a railway station — or at least you thought you had left it there, — write to the station about it. Det kan synast vanskeleg å få desse oppgåvene til å høve inn i undervisninga elles, for sume elevar som arbeider seint, vilde aldri få tid til å svare på spørsmål attåt dei vanlege skriftlege attforteljingsøvingane på skolen. Men t. d. annankvar gong kunne klassen berre få forme skriftlege svar om emne som anten var ålmenne eller knytte til pensum eller til ei historie som vart opplesen. Det er i denne samanhengen verdt å nemne at før «den direkte metoden» hadde slått igjennom, var det ideelle oppgåvesvaret for mange den ordrette attgjevinga, der alt vart attgjevi nøye og utan feil. Dete synet var i samsvar med ein tanke som for oss er gamaldags, om at utanbokslæring var både mål og metode. «Den direkte metoden» har ført til eit skifte i synet: Den frie attgjevinga med rett innhald er den beste. Med fri attgjeving meiner ein at ho er fortald i eit naturleg, ledug språk og på ein sjølvstendig måte, noko som nett viser at eleven har herredøme over språket og har nått det mål som «den direkte metoden» set. Men innhaldet må ikkje bli attgjevi slik at det blir tunt eller får for einfelt ordval; på den andre sida må ikkje sjølvstendet hevde seg med unaturleg utbrodering med «flotte» ord og ordlag. Den ordrette attgjevinga bør ikkje få aller beste karakter. Ei fri og personleg attgjeving, som samstundes har rikelig innhald, kan godt få S med litt feil. Eit slikt syn fører med seg at eleven alt i skoleåret må få vite om krava og få øving i å ta stoffet fritt. — 50 —

Undervisningsplaner for den høgre almenskolen · 3. opplag 1959 s. 50 skann 52

Siter