Undervisningsplaner for den høgre almenskolen 1950, s. 145 (skann 147)

— 145 — synger de vanskeligere sprang. Dette er jo noe som er øvd i folkeskolen. Men hvert skoleår trenger en å ta begynnelsesgrunnene opp igjen. Særlig gjelder det 2. realskoleklasses gutter, som i to år ikke har hatt sang. De må igjen lære å lese notene. Den kunnskap de tidligere har fått i tonearter, musikkuttrykk o. l. må friskes opp og litt etter litt utvides, men alltid i forbindelse med den melodi som øves, så det blir en levende kunnskap de erverver. Elevene bør få følelsen av at de i sangtimene får støtte til et selvstendig arbeid med musikken. En mer inngående behandling av musikkkistorien blir det ikke tid til i realskolen. Men det vil interessere elevene å få litt utførligere beskjed om enkelte musikere. Hovedsaken er at det hver time blir sunget, og at flere og flere melodier blir lært. Sangutvalget må by på verdifullt stoff fra vår egen og andre lands musikk. Folketoner og koraler kommer her i første rekke, dernest klassiske melodier som er nær bundet til norsk poesi, videre melodier til dikt på fremmede språk. En rekke av våre folketoner synges best a cappella på grunn av deres frie rytme. Koralens plass i undervisningen henger sammen med den store rolle den har spilt i musikkens utvikling. Den er mønster på den såkalte »lied«-form. Bachs kjempeverker er bygd på den, og de eldre koraler har samme »toneart«-preg som våre eldre kjempevisemelodier. Mange av våre salmer synges for øvrig til folketoner. Også av hensyn til religionsundervisningen bør de viktigste av numrene i koralboken synges gjennom til lærerens akkompagnement og de beste læres godt. Teksten har en i salmebokene, og disse bør i tilstrekkelig tall finnes i noteskapet. Sanglæreren bør stå til tjeneste for de andre faglærere når disse ikke selv kan lære fra seg en melodi det blir bruk for (i norsk, engelsk, tysk), og dette samarbeid bør kunne føre til at det blir jevnlig sunget i den daglige undervisning. De minutter som nyttes til sang, bringer avveksling og er vel anvendt. Også den høgre skole bør kjenne det som en plikt å hjelpe fram sanginteressen hos ungdommen, et mål som ikke er lett å nå om musikken isoleres i en ukentlig sangtime. Parallelt med innøving av enstemmige melodier — som er og blir det viktigste — går arbeidet med to- og trestemmig sang. Her må en passe på at stemmegruppene, iallfall i de lettere tostemmige sanger, skifter. En dyptliggende understemme må ikke øves lenge ad gangen, og ingen elev må skoletiden igjennom bare ha understemmen. En er jo fristet til å besette denne med flinke og støe notelesere. Canons letter overgangen til flerstemmig sang. Helst bør ingen elev fritas for sangundervisningen. Også den som »ikke synger«, kan ha nytte av å være med. En har eksempler på at manglende utvikling av stemme og øre skyldes musikalsk underernæring og uvettig

Undervisningsplaner for den høgre almenskolen 1950 s. 145 skann 147

Siter