Undervisningsplaner for den høgre almenskolen 1950, s. 110 (skann 112)

— 110 — behandling enn metodene i den første barneskolen, og elevene må vennes til å bruke hoderegning så ofte som mulig. Selv om det ikke blir tid til å drive særskilte øvelser i hoderegning, må sansen for hoderegningen som rasjonell arbeidsmåte vekkes hos elevene; det gjelder her ikke bare øvelsen i en raskere form for tallregning, men på lengere sikt også tilvenningen til bokstavregning i hodet, til vurdering av løsningsmåter i hodet og i det hele til matematisk tenkning uten omstendelig skrivearbeid. Til hjelp i tallregning, også til eksamen, skal elevene lære å bruke tabeller for n², ⁿ√n og ¹⁰⁰⁰⁄ₙ til n = 1000. Beregning av kvadratrot uten tabell vil ikke bli krevd. Realskolen får en spesiell oppgave på den rene tallregnings område, nemlig den å oppdra elevene til å bruke skjønn ved behandlingen av avrundede og tilnærmede tall, f. eks. tall som er funnet ved måling. Mekaniske og generelle regler for det antall desimaler en skal angi svaret med, når det gjelder bestemte benevninger, må overhodet ikke brukes. Elevene må lære å kjenne begrepet antall gjeldende siffer og derved få sin oppmerksomhet riktig innstilt. Det gjelder å venne dem til å gjøre seg opp en dom om hvor mange gjeldende siffer en med noenlunde sikkerhet kan angi i foreliggende konkrete tilfelle. Det vil f. eks. ikke være vanskelig å overtyde dem om at det ikke lar seg forsvare å gi resultatet med mange siffer, når en multipliserer med 3,14 som verdi for π. Det bør gis noen oppgaver som særskilt sikter på å øve opp elevenes skjønn når det gjelder regning med tall som ikke er absolutte. Kravene i regning kan ved den avsluttende prøve i klasse II ikke settes fullt så høyt som ved den tidligere middelskoleeksamen når det gjelder evnen til å analysere en oppgave. Eksamensopgavene bør derfor være noe enklere enn de sværere oppgaver som er gitt til middelskoleeksamen. b) Liksom realskolens undervisning i praktisk regning skal også den begynnende aritmetikkundervisning knyttes naturlig til undervisningen i folkeskolen. En går ut fra de regneregler elevene kjenner fra før, sikrer seg at de blir presist formet og bruker dem uten systematisk oppbygget begrunnelse. Bevisføringen innskrenkes til setninger der den er nødvendig for å kaste lys over hvorfor vedkommende setning er riktig, hvor bevisføringen m.a.o. er nødvendig for en virkelig forståelse. Det er visse prinsipielle spørsmål som aritmetikkundervisningen må ta opp til ny behandling, avpasset etter det modenhetstrinn elevene har nådd i realskolen. Det gjelder begrepene måling og forhold og det utvidede multiplikasjonsbegrep. I naturlig sammenheng med dette vil en rekapitulasjon av læren om brøk, likså om primtall, delelige tall og delelighetsregler være påkrevd. Også begrunnelsen av reglen om rektangelets flateinnhold når sidenes lengdetall er brøker, ville naturlig kunne få sin plass i denne sammenhengen.

Undervisningsplaner for den høgre almenskolen 1950 s. 110 skann 112

Siter