R76 · Generell del · Bokmål 1983, s. 26 (skann 28)

26 5.3 Ulike former for differensiering Fagplanene gir rom for ulike former for differensiering. En kan blant annet skille mellom stofflig differensiering, nivådifferensiering og tempodifferensiering. Med stofflig differensiering forstår en at elevene innenfor samme fag og kursenhet arbeider med ulikt stoff eller ulike arbeidsoppgaver. Denne formen for differensiering er ikke ukjent i norsk skole. Forskjellige klasser har f.eks. lest ulike litteraturutvalg i norsk og fremmedspråk, og elever også i samme klasse — har arbeidet med ulike emner for særoppgaver. I praktiske fag har ofte arbeidsoppgavene vært variert etter lokale forhold. Fagplanene i denne Læreplanen gir anledning til å gå lenger enn før i denne retningen. Det er i første rekke gjennom denne formen for differensiering at en kan komme elevenes interesser i møte, og på den måten finne fram til emner og oppgaver som kan engasjere elevene. Blant annet gjør større valgfrihet det mulig å bruke mer tid på enkelte emner og områder av faget. Det gir dermed muligheter for større fordypning. I yrkesfaglige studieretninger og linjer kan en samordne lærestoffet i allmenne fag og yrkesfag slik at fagene støtter opp om hverandre. Innholdet i allmennfag kan være ulikt f.eks. for handel og kontor og for ulike linjer innenfor håndverk og industri. Naturfag- og matematikkundervisningen kan tilpasses de enkelte faggruppenes behov og gjøres mer yrkesrettet. I norsk, samfunnskunnskap og fremmedspråk kan en i noen grad trekke inn stoff fra vedkommende yrkesområder. Friheten til å velge stoff og arbeidsoppgaver vil som nevnt foran, ikke være like stor i alle fag. Som en hovedregel må den stofflige differensiering ikke gå lenger enn at kursets mål og kompetanse blir bevart. Den må heller ikke gå lenger enn at det er mulig å foreta en felles vurdering av elevenes prestasjoner. Hvor langt man kan gå i dette henseende blir det gjort nærmere rede for i de enkelte fagplanene. For funksjonshemmede elever som ønsker opplæring uten å ta sikte på full kompetanse, eller som sikter mot delkompetanse på enkelte områder, vil friheten til å velge stoff og arbeidsmåter være stor. Her må undervisningen tilpasses den enkelte elevs muligheter og forutsetninger. Ved nivådifferensiering forsøker en å tilpasse undervisning og arbeid etter den enkelte elevs evner og faglige forutsetninger. I yrkesfaglige studieretninger bør det også tas hensyn til de varierte yrkesmuligheter som kan finnes innenfor det fagområdet som eleven har valgt. I de fleste fag vil det derfor være behov for en slik differensiering innenfor faget, ved siden av den differensieringen som er basert på ulike utdanningsmål og interesser. Også ved denne differensieringen beholder en det felles mål. Nivådifferensiering kan skje enten i form av større eller mindre bredde i opplæringen eller gjennom større eller mindre fordypning på de enkelte områder av faget. I alle fag er det høve til - innen nærmere angitte grenser — å velge blant de emner som er nevnt i fagplanen. Elever som har forutsetninger for det, kan dermed få en bredere innføring i faget enn andre. En kan også differensiere opplæringen i enkelte emner ved at

R76 · Generell del · Bokmål 1983 s. 26 skann 28

Siter