Mønsterplanen 1974, s. 30 (skann 32)

30 Differensiering mest nødvendig i visse fag. Individualisering. Individualisering gjennom hele skolen og i alle fag. Sammenholdte klasser. Selvinstruerende arbeidsmateriell. gen ofte være så stor at det er nødvendig å differensiere undervisningen bl. a. ved å organisere hjelpe- og støttetiltak. Uansett hvilket trinn det er tale om, vil det være mest om å gjøre å differensiere i de fagene der arbeidet må følge en mer eller mindre fast progresjon. Av de obligatoriske fagene i grunnskolen gjelder dette erfaringsmessig først og fremst norsk, matematikk og engelsk. Her er det stadig slik at læringen forutsetter tidligere læring i vedkommende fag. I disse fagene kan det derfor bli svært stor avstand mellom de raskeste og de langsomste elevene, og avstanden øker gjerne også innenfor den enkelte arbeidsperiode. Følgelig vil også organiseringen av undervisningen by på særlig store vanskeligheter. En bør forsøke å løse differensieringen i fellesfagene så langt råd er på individuelt plan, uansett hvilke organisatoriske ordninger en finner å ville foretrekke. Differensieringstiltakene bør altså mer ha den enkelte elev for øye enn grupper eller kategorier av elever. Det er ikke typer, men individer skolen og skolearbeidet ideelt sett skal tilpasses. Individualiseringen må likevel ikke gå så langt eller skje på en slik måte at elevene ikke far rikelig anledning til å samarbeide. Blant annet skal de lære å samarbeide og leve sammen med mennesker med ulike evner og interesser, og med varierende dyktighet på ulike områder. Det som her er sagt, gjelder ikke bare fag som norsk, matematikk og fremmedspråk. I alle fag og på alle trinn vil det være ønskelig å individualisere arbeidet. Hvis en prinsipielt går inn for en individualisering, kan det ofte være like berettiget på det første som på det siste klassetrinnet. Målet er å gjøre det mulig for den enkelte elev å utvikle sine egne muligheter gjennom hele skoletiden og i alle skolens fag. Den enkelte elev skal ikke på noe trinn og på noe område bli holdt tilbake i sin utvikling og sin læring, og han skal heller ikke på noe trinn eller på noe område bli stilt overfor krav om tempo og innsats som ikke svarer til hans forutsetninger. I den utstrekning det lykkes å gjennomføre en slik individualisering av arbeidet, vil førsteklasser som blir opprettet ved grunnskolens begynnelse, kunne bli beholdt uforandret gjennom hele skoletiden. Det er fra et administrativt og organisatorisk synspunkt en fordel å ha sammenholdte klasser i alle fellesfag, og det er det også med tanke på klassestyrerens, oppgaver. En må også legge vekt på at det er mindre nødvendig å gjøre skolene store hvis differensieringsproblemet i fellesfagene kan løses på en slik måte at tilfeldig sammensatte klasser kan bli beholdt uforandret helt til topps i grunnskolen. Imidlertid er det ikke uten videre gitt at skolen alltid bør utnytte denne muligheten. Ut fra et administrativt og organisatorisk synspunkt vil sammenholdte klasser være særlig velegnet ved små ungdomsskoler. Individualisering av undervisningen stiller bestemte krav både til læremidler og arbeidsmåter. Særlig må det sees som en betingelse at skolen kan by elevene et selvinstruerende arbeidsmateriell på de forskjellige fagområder, slik at elevene i stor utstrekning kan ta seg fram på egen hånd eller i mindre grupper. I denne betingelse ligger da også at materiellet må være tilpasset hele den spredning som normalt vil forekomme i tilfeldig sammensatte klasser med hensyn til både evner, interesser og arbeidskraft. Det primære er at elevene får praktisk mulighet for å arbeide i ulikt tempo og på ulike faglige nivåer. Men individuelt arbeid i en slik form forutsetter betydelig selvstendig-

Mønsterplanen 1974 s. 30 skann 32

Siter