Mønsterplanen 1974, s. 307 (skann 309)

307 c. Planlegging. En samtaler om innholdet og poenget i stoffet, og utnytter forslag og ideer til dramatisering fra elevene. En blir enig om hvilke personer som skal være med, hvor mange akter en skal ha, og hvor handlingen skal foregå. Til å begynne med kan en ta for seg én person om gangen som alle elevene får levendegjøre samtidig. Tre forhold må elevene først ha et klart indre bilde av: Hvordan tror du vedkommende ser ut? Hvordan beveger han seg? Hvordan er hans følelser i den bestemte situasjonen? Hva er hans oppgave i denne scenen ? Når elevene har fått levendegjøre alle viktige personer i oppgaven, kan en fordele roller, men rollene bør skiftes fra gang til gang, og elevene bør i størst mulig monn selv få velge roller. En bør være åpen for forslag om ekstra roller som elevene selv foreslår og har lyst til, dersom de går inn som en naturlig del i helheten. d. Selve levende gjøringen — improvisasjonen eller dramatiseringen. Læreren bør unngå å vise foran eller delta på en slik måte at elevene kan komme i fare for å kopiere ham. Men en skal ikke se bort fra at det kan være en fordel om læreren selv deltar, for å vise at han er solidarisk med elevene og har samme glede av leken. Dessuten kan han på forskjellig vis som medvirkende, uten å bryte spillet, lede det over dødpunkter eller om nødvendig redde det hele fra å gli ut. Dersom læreren går inn i en rolle, kan han også — ved å vende seg i naturlig sammenheng til eleven som trenger støtte — gi oppmuntring og hjelp av større verdi enn om han står ved siden av og vurderer som lærer. e. Samtale om det som ble gjort. Elevene vil, dersom stemningen er god, kunne venne seg til å gi positivt formulert kritikk til andre og selv motta andres vurdering som tilskynding til å gjøre det bedre neste gang. Når en scene er spilt igjennom så mange ganger at elevene er klar til å gå videre, kan en ta de neste på samme måte som nevnt, inntil alle scener kan settes sammen til en sammenhengende dramatisering. Lys, lyd, kulisser, kostymer og rekvisitter er ikke nødvendig under arbeidet i skapende dramatikk, men kan brukes når det faller naturlig. Dokketeater. Dokketeater er først og fremst et middel til utvikling av personligheten gjennom sosial trivsel og inspirasjon til skapende uttrykk. a. Arbeidsformer og oppgaver. Arbeid med dokketeater bør føre til gruppearbeid. Dette gjelder både utarbeiding av utstyr og spill. Elevene bør få prøve seg i forskjellige arbeidsoppgaver. Oftest vil det bli tale om enkle monologer og dialoger, dramatisering av episoder og enkle handlingsforløp. Det bør være rikelig plass for spontanitet og improvisasjon. For mange barn kan det bety mye å få «skjule» seg bak dokker. I klassen kan dette være en hjelp for den enkelte. For grupper av eldre elever kan det være en morsom og sosialt utviklende oppgave å lage dokker, scene, øve inn en forestilling og spille den for andre på og utenfor skolen. Oppgaver til lek og arbeid med dokketeater kan en ta fra dagliglivet, fra hjem og samfunn, fra arbeid i klasserom, fra litteratur, musikk og bilder. En bør ikke glemme at dokker og spill med dokker har en egen evne til å fengsle barn og gi fantasien spillerom. Her bør det være plass for eventyr og uvanlige hendinger. b. Utstyr. Utstyret kan godt være enkelt, særlig på de laveste trinn. Scenen kan være pult, kateter o. 1. Dokker, hode og drakt, formes av tilgjengelig materiale. Utvalget av materiale bør være så variert som mulig. Etter hvert som elevene blir eldre, vil det kanskje oppstå behov for mer forseggjort forming av dokker og scene. Formingslæreren bør da kunne gi kyndig veiledning og legge mulighetene til rette for eksperimentering i forskjellige fremgangsmåter ved forming av hoder og drakter og tilpasning av dem til hånden. Arbeidet blir mer krevende etter hvert som elevene ønsker å la dokkas personlighet komme til uttrykk gjennom dens utseende. Det vil også bli nødvendig å ha en fast scene hvor løst utstyr kan skiftes ut etter behov. Forming av marionetter vil også kunne bli aktuelt for elevene i de høyere klasser. Arbeid med marionetter og marionettspill vil kreve at læreren har spesielle forutsetninger for å kunne lede dette. c. Spill. Elevene vil etter hvert oppdage at hånden og stemmen er de viktigste elementene i vanlig dokketeaterspill. Det vil da bli nødvendig å gi dem veiledning og trening i spillestillinger og håndbevegelser og å oppmuntre til eksperimentering. Likeså vil bruk av stemme og forming av lyd kreve trening og eksperimentering.

Mønsterplanen 1974 s. 307 skann 309

Siter