Mønsterplanen 1974, s. 306 (skann 308)

306 En oppgave der tre eller fire forandringer i følelser forekommer, kan ofte bli til et lite drama med sammenhengende handling som har en bestemt begynnelse, en stigning til dramatisk høydepunkt og en slutt. Til å begynne med bør oppgavene være enkle, f. eks. fra glede til sorg til glede igjen. Også her er det viktig at elevene i samtalen som går forut for dramatiseringen, har dannet seg et indre bilde av det de skal framstille, slik at de også tenker de tanker som er naturlige i dramatiseringssituasjonen. Oppgavene bør varieres i innhold og også når det gjelder miljø. Emner som høver godt, er slike som elevene kan forstå ut fra sitt eget følelsesliv, og som gir inspirasjon til diskusjon av alternative holdninger og reaksjoner. Ved gradvis økning av oppgavenes vanskegrad bør elevene modnes for improvisasjoner der flere er med i en handling som fører til tre eller fire forandringer av følelser. d. Improvisasjoner med ord. Ordet kan komme naturlig hos elevene under de tidligere improvisasjonene, og elevene bør også få lov å uttrykke seg verbalt dersom de har behov for det. En kan også gå tilbake til tidligere oppgaver og be elevene bruke ord. Hos de fleste vil ordet komme naturlig dersom læreren har greid å få elevene engasjert i stoffet, og dersom atmosfæren i klassen er så god at ingen er redde for å dumme seg. En kan også bruke spesielle improvisasjoner der en retter søkelyset mot ordet. Ved improvisasjoner med ord blir elevene gjort oppmerksom på at forandring av følelser også har virkning på måten vi taler på. Blant annet påvirkes stemmens styrke og leie av vår sinnsstemning. Innholdet i det elevene sier, vil avhenge av hvor godt de får leve seg inn i oppgaven, identifisere seg med følelsene og tenke de tanker som oppgaven gir inspirasjon til, og så gi disse tankene ord. Gjennom øvelser med ord legges nå grunnen til dramatiseringer. e. Dramatisering. Materialet til dramatisering kan hentes fra skolefag eller emner i tilknytning til dem, som litteratur og historiske hendinger, eller de kan hentes fra vår tid og tas rett ut av vår egen situasjon. Dramatiseringsoppgaver bør inneholde en handling som fenger, roller som er troverdige og interessante, et emne som kan vekke muligheter for følelsesmessig reaksjon, en rød tråd som gradvis leder fram mot et dramatisk høydepunkt, og hendinger som lett kan grupperes i noen få sammenhengende scener omkring et sentralt tema som er verdifullt nok til å tas opp. ARBEIDSMÅTER I dramatisk virksomhet må elevene arbeide med seg selv, oppdage, utvikle og bruke varierte og kanskje ukjente sider ved personligheten. Innlevelse, konsentrasjon og engasjement vil hjelpe elevene til å uttrykke seg ekte. Selve arbeidsprosessen, prøving og eksperimentering, blir langt viktigere enn et eventuelt ferdig resultat. Den dramatiske virksomheten må planlegges, stoff velges og arbeidet ledes slik at det tjener målet. En kan for eksempel begynne med å samtale om stoffet, trekke opp hovedlinjer, fordele oppgaver, samle opplysninger og materiell, diskutere ulike muligheter og gjennom prøving arbeide seg framover mot en form. Det må være plass for spontanitet og fantasi. Ved etterarbeid stilles ulike syn og muligheter opp mot hverandre, og deltakere oppmuntres til gjensidig å rose og råde hverandre. Kan hende oppstår nye idéer. Det er viktig at læreren forbereder en oppgave i skapende dramatikk nøye, så gjennomføringen ikke blir verdiløs. Det er i skapende dramatikk fem hovedpunkter som kan danne grunnpilarene for oppsettingen av enhver plan fra de enkleste handlingsimprovisasjoner fram til dramatisering: a. Motivering. b. Presentasjon av stoffet. c. Planlegging av personer og scener. d. Selve levendegjøringen (improvisasjonen, dramatiseringen) . e. Samtale om det som ble gjort, og even- tuelt planlegging av repetisjon av scenen eller neste scene. a. Motivering. Læreren må først skape en følelse av trygghet og tillit i klassen, og så kan han motivere elevene, slik at tankene deres blir penset inn på hovedstemningen i den oppgaven som skal gis. Det er svært mange måter å vekke elevenes interesse på — ved lyd, musikk, ulike former og farger og bevegelser, ved rytmer skapt ved at læreren har med gjenstander som kan vekke bestemte assosiasjoner, eller han kan rett og slett motivere gjennom enkel samtale. b. Presentasjon av stoffet. Oppgaven bør meddeles på en slik måte at elevene blir interessert i innholdet.

Mønsterplanen 1974 s. 306 skann 308

Siter