Mønsterplanen 1974, s. 103 (skann 105)

Etter levendegjøringen av stoffet er det viktig å gi plass for samtalen. Er det en trygg atmosfære i klassen, kan positivt formulert og saklig vurdering fra medelever gi inspirasjon til å gjøre det bedre neste gang og styrke samholdet i klassen. 3. Lesning Målet for leseopplæringen må være å lære elevene å lese på forskjellige måter etter ulike behov. Lesning har stor betydning for moderne mennesker. Elevene må gis så gode forutsetninger som mulig for å kunne orientere seg i den mengden av ord og bilder de møter. Det er ikke nok at de oppnår teknisk leseferdighet. De må fra første stund vennes til å søke etter innholdet i det de leser. En må legge stor vekt på å øve opp deres evne til kritisk å vurdere de tekster de møter. Et annet viktig siktepunkt for leseopplæringen er å skape engasjement og leselyst. Elevene må derfor gjennom hele skoletiden få møte litteratur som gir dem glede og oppleving, og som stimulerer leselysten. En bør arbeide med følgende hovedområder i leseopplæringen : a. Studielesning b. Opplevingslesning c. Skjønnlesning Den første leseundervisning. Forut for og parallelt med den første leseundervisningen må gå et forberedende arbeid som skal ta sikte på å skape forutsetninger for tilegnelse av leseferdighet. En del av dette arbeidet vil komme all undervisning til gode. Det gjelder utviklingen av lytteevnen, av eget talespråk, evnen til å oppfatte tale, tyde bilder og trening av minnet. Særlig nødvendig for den første leseundervisning er sansetrening, trening av retningsfunksjonen venstre/høyre, koordinering øye/hånd, utvikling av motorisk ferdighet og rytmesans. Før den egentlige leseundervisning tar til, er det viktig å sikre seg at sentrale begreper som først — i midten — sist, kort — lang, kortest — lengst, øverst — nederst og andre forholdsord er innlært. En del av det forberedende arbeid blir en systematisk utviding av det generelle ordforråd. Dette kan skje ved at elevene lærer å bruke ordene i tilknytning til konkrete emner. I leseundervisningen kan en kombinere elementer fra forskjellige lesemetoder, lydmetoden, ordbildemetoden og setningsmetoden. Ved ensidig lydmetode kan auditivt svake elever få vansker med lydsammenbindingen og meningstydningen. Det kan også være en ulempe at metoden ikke opp- fordrer til rask lesning av hele lesefelt. Ordbildemetoden stiller store krav til visuell innprenting og minne, slik at elever med visuell svikt kan få vanskeligheter. Metoden kan gjøre elevene usikre og oppfordre til gjetting. Helordslesning, innlæring av bokstaver og sammenbinding av lyder bør i alminnelighet gå hånd i hånd. Ikke-lydrette ord øver en som ordbilder for å fremme flytende lesning og sikker rettskrivning. Når den enkelte bokstav skal læres, vekkes først interessen for bokstavlyden. Oppmerksomheten for lyden kan skjerpes ved at eleven lytter til små fortellinger, lydlek og rim der den aktuelle lyden er framhevet. Det kan være lettest å få tak i en konsonants kvalitet dg egenart når eleven lytter til den som siste lyd i ordet. Elevene bør få se i speil og merke hvordan lyden dannes i taleorganet. Når en lyd er godt innlært, kan en gjøre lydinntrykket skarpere ved å sammenlikne lyden med andre lyder. Å skrive bokstaver og ord bør være et ledd i den første leseundervisning. Bokstavene formes med ledige bevegelser i stort format, og assosieres stadig med lyden gjennom å sies og skrives. Elevene bør arbeide med samme bokstavtyper i lesning og skrivning. Progresjonen i den første leseundervisning må være langsom, så også de aktiviteter som indirekte er med og hjelper fram leseprosessen, kan bli tatt vare på. Det må være spillerom for samtale, lek, dramatisk virksomhet og andre samvirkeformer. Det må legges stor vekt på god artikulasjon, og under høytlesning må læreren stadig ha oppmerksomheten vendt mot riktig stemmebruk. Slik veiledning og øving må det være en selvfølge at en fortsetter med på alle klassetrinn. Sterk individualisering er nødvendig, og varierte metoder må tas i bruk. Et godt klassemiljø og gjensidig tillit vil gjøre det lettere for eleven å kjenne seg fri og naturlig under slike øvinger. Det er naturlig at høytlesning blir det vanligste på begynnertrinnet, fordi elevene da får samsvar mellom skriftbildet og ordet slik de hører det. En skal ikke stille det krav at alle elever skal kunne lese høyt for en stor gruppe på dette trinn. Stillelesning må komme inn alt på første trinn og bør etter hvert få en stadig bredere plass. Læreren må stundom prøve å kontrollere og effektivisere stillelesningen ved passende øvinger, men elevene må også få høve til fri lesning uten å måtte stå til regnskap for hva som er tilegnet. Etter hvert som leseferdigheten øker, får stillelesning en stadig bredere plass. Elevene møter med høyst ulike forutsetninger for leseundervisningen. Noen har

Mønsterplanen 1974 s. 103 skann 105

Funn på siden 4

Siter