Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave, s. 319 (skann 321)

319 a. forsøke å medvirke til en allsidig personlighetsutvikling hos hver enkelt elev, b. skape forutsetninger for gruppesamarbeid, c. utvikle og berike elevenes tanker og følelsesliv, d. stimulere elevene til å omsette sin egen skapende fantasi i praksis, f. eks. ord, form og farge, e. prøve å gi den enkelte elev trygghetsfølelse i gruppen, slik at han kan både gi saklig vurdering av andres arbeid og selv akseptere positivt formulert kritikk, f. oppøve konsentrasjonsevnen og evnen til å bruke sine sanser. 2. Fra enkle til mer sammensatte oppgaver. For å stimulere elevene til å bruke sansene, til å legge merke til ting omkring seg og til å oppleve kontakt med omverdenen kan en ta dem med ut i naturen for å se, høre, lukte på, smake på og ta på slikt som kan gi inspirasjon til skapende dramatikk, f. eks. skjell, sneglehus, greiner, lauv, strå, vær og vind, lydinntrykk i naturen, ulike former og rytmer og kontraster. En kan også ta utgangspunkt i vante ting innendørs og la slike gjenstander gi inspirasjon til enkle dramatiske oppgaver. En bør hele tiden utnytte mulighetene for naturlig integrering. a. Rytmer og bevegelser i naturen, i byen og innendørs kan inspirere direkte til bevegelsesforming. b. Former og farger i naturen vil også kunne virke som inspirasjonskilde, c. Ulike former for lyd og musikk kan in- spirere til en oppgave i skapende dramatikk, liksom elevene også kan bli inspirert til å lage noe med lyder eller skape i musikk ut fra dramatiske oppgaver. Ofte vil aktuelle situasjoner, ideer og problemer være det naturlige utgangspunkt for elevenes dramatisering. Lærerens oppgave er å inspirere elevene og sette prosessen i gang. Han kan godt delta i dramatiseringen for å vise samhørighet Og inspirere, men han bør ikke vise foran, slik at elevene kan komme til å kopiere. Læreren må stå bak, og stadig passe på at det hele ikke blir planløs og hensiktsløs lek, men at den får mening for deltakerne. For at elevene skal få øving i konsentrasjon og fordyping, og for at de skal få merke at oppgavene har mening, bør en i størst mulig monn konsentrere seg om samme emne til det er ferdig utdypet. Dersom en hopper for lettvint fra det ene til det andre, kan en risikere å få overflatisk «spill» og utvendige reaksjoner hos elevene. Først når elevene er blitt motivert såpass at de har muligheter for identifisering og innleving, har oppgavene pedagogisk verdi. En må da også prøve å gå i gang med dramatiseringen i det øyeblikk elevenes interesse er sterkest. 3. Forslag til oppgaver med stigende vanskelighetsgrad a. Enkel handlingsimprovisasjon med vekt på bevegelse og karakterisering. Enkel handlingsimprovisasjon består i å uttrykke en idé gjennom enkel handling og uten hjelp av ord. Eksempel på oppgaver : vårreingjøring, en skitur, en dag i sommerferien. I hver av disse oppgavene ligger det tallrike muligheter for enkelte improvisasjoner, f. eks. i oppgave nr. 3 : Hvis du kunne velge det du aller helst ville gjøre om det var sommerferie nå, hva ville du velge da? Spille fotball (ev. annen ballek), kaste på stikka, bade, tråkke i høyet, fiske, ro, lete etter skjell og steiner etc. etc. Før elevene framstiller noe, gir læreren dem tid til å framkalle et indre bilde av tidligere opplevelser, noe de har sett, kjent, hørt, smakt, luktet i virkeligheten eller i fantasien i forbindelse med den gitte oppgaven. Jo skarpere forestillingen kan bli i elevenes bevissthet, desto klarere og mer troverdig blir utføringen av improvisasjonen. Dette vil så kunne danne grunnlaget for en ny improvisasjon der skapende krefter settes i sving. En mulig framgangsmåte i en slik oppgave er å la alle få levendegjøre sin idé først hver for seg, siden i grupper. Etter at en har samtalt litt om idéene, kan en velge en og siden andre av elevenes ideer som har stor appell, og la alle få improvisere ut fra denne spesielle oppgaven, igjen med oppmuntring av individualitet, fantasi og innleving. Vanskelighetsgraden øker når en også tar med karakterisering, ved for eksempel å la elevene improvisere en enkel handling i rollen som en annen enn seg selv. b. Improvisasjon med vekt på følelser. Arbeid med slike improvisasjoner kan deles i tre: a. øvelser som utvikler sansene, b. dramatisering av situasjoner som elevene selv har opplevd, og der en spesiell sinnsstemning eller følelse dominerer, c. dramatisering av situasjoner som en annen har opplevd, og som også domineres av en spesiell sinnsstemning eller følelse. c. Improvisasjon med vekt på forandring av følelser, reaksjon på konflikt. I disse improvisasjonsoppgavene ligger en enkel form for drama.

Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave s. 319 skann 321

Siter