Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave, s. 195 (skann 197)

195 kirkelige høytider vil mye stoff passe i begge fag. Besøk i kirken kan også ha like mye med heimstadlære som med kristendomskunnskap å gjøre. Når elevene bruker tall i forbindelse med et heimstadlærestoff, dreier det seg også om .matematikk. På tilsvarende måte er det like mye norskopplæring når elevene lærer nye ord og uttrykk og får øving i å bruke språket. Samtale, fortelling og dramatisering i heimstadlære kan ikke skilles fra undervisningen i norsk. Etter hvert som elevene tilegner seg lese- og skriveferdighet, vil norsk og heimstadlære få nye fellesområder. Når leseferdigheten blir stor nok til det, vil det være en selvfølge at mye av lesestoffet dreier seg om slike emner som hører heimstadlæren til. Samtidig vil det være naturlig for elevene også å skrive om de samme emnene. I den enhet som lærestoffet og arbeidet bør utgjøre på de laveste trinnene, må også musikk, forming og kroppsøving være vesentlige ledd. Et stoff i heimstadlære kan ha så mye å gjøre med lyd, tone, rytme og bevegelse at arbeidet med det blir aktiv musisering. Det samme stoffet, eller et annet stoff, kan by på oppgaver som krever bruk av farger og formbart materiale. Likeså vil heimstadlære i mange tilfeller gi ideer til kroppsøving. Det er i det hele mange emner og aktiviteter som kan trekkes inn i heimstadlæreprogrammet fra andre fag og fagområder: turer og ekskursjoner, dramatisering, sang- og rytmeleker, rim og regler, skrive, tegne, klippe, modellere, stelle, rydde, arbeid i sandkasse, praktisk arbeid ute og inne, for å nevne noe. Med utgangspunkt i heimstadlæren vil det således være mange muligheter for å føre ulike aktivitetsformer sammen til et hele. LÆREMIDLER Hvis arbeidet skal gå godt, er det mye om å gjøre at det materiell og utstyr som trengs, virkelig er tilgjengelig. En må ha mye av slike forbruksvarer som kartong, papir - av mange forskjellige slag - formbart materiale, farger av forskjellig type, lim, tråd og tøy. Det må være høvelige arbeidsbord med sakser, pensler og annet verktøy, hyller eller skap til oppbevaring av arbeider og materiell, plass til utstillinger på bord eller vegg, tavle i lav høyde, en eller flere sandkasser og håndvask. Bilder og demonstrasjonsmateriell bør en ha for hånden, og likeså lesestoff av forskjellig vanskelighetsgrad. For den enkelte elev kan det være aktuelt å ha en samleperm til å ha sine arbeider i. Siden fagets innhold må variere på det lokale plan, vil det også være en viss forskjell fra sted til sted når det gjelder behovet for hjelpemidler. Både den enkelte kommune og den enkelte skole kan ha sine særegne behov. Det kan for eksempel dreie seg om et lokalhistorisk stoff, om bilder eller gjenstander av lokal interesse. Mange steder kan det være nyttig å utarbeide faste ekskursjonsprogrammer som kan brukes fra år til år. Det vil være en viktig oppgave ved den enkelte skole eller i den enkelte kommune å utarbeide slike ekskursjonsprogrammer, og i det hele skaffe til veie det stoff og materiell som er av spesiell interesse i heimstadlære på vedkommende sted. Mye av stoffet kan gjøres anskuelig ved det materiale som kan tas inn i skolen, men ofte må klassen ta turer for å oppleve stoffet i dets rette sammenheng. Avhengig av hva den arbeider med, må den ut i skog og mark, ut til det trafikkerte gate- eller veikrysset, den må besøke butikken, bedriften, bondegården, torget og andre steder. Elevene må ut på slike turer ikke bare for at de skal få realistiske forestillinger og begreper. Turene skal også skape trivsel og gi variasjon i arbeidet, og elevene skal få gleden av å oppleve levende natur. Under arbeidet med stoffet i heimstadlære må elevene ofte få hjelp og oppmuntring til å gjøre systematiske iakttakelser. Spørsmålet om hva de bør forsøke å legge spesielt merke til når de skal ut på en tur, bør drøftes av elever og lærer i fellesskap forut for turen. Enkeltvis eller i grupper kan elevene få som oppgave å se etter bestemte ting under turen, og kanskje ta slike ting med tilbake til skolen. Når det arbeides i skolen, kan det gjøres systematiske observasjoner for eksempel i forbindelse med spiringsforsøk, stell av planter, måling av temperatur, utarbeidelse av kalender og liknende. Men en må heller aldri forsømme å utnytte det elevene ser og opplever, om det også ligger utenfor den planen som er lagt. Lærerens fortelling og samtale med elevene må ha bred plass i undervisningen. I størst mulig utstrekning bør fortellingen og samtalen være knyttet til visuelle hjelpemidler, den originale gjenstand, modeller, tegninger, bilder eller film. Lærerens ord bør i første rekke hjelpe elevene til selv å iaktta og til selv å gjøre seg sine tanker, og dermed hjelpe dem til både å stille spørsmål og gi svar. Etter hvert som elevene lærer å lese, må også høvelig lesestoff brukes flittig. Det blir da en viktig oppgave for læreren å finne stoff som passer til de forskjellige emner, og å skaffe det til veie for elevene.

Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave s. 195 skann 197

Siter