Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave, s. 194 (skann 196)

194 Reiseliv og reisemåter: Bussruter. Jernbanestasjon. Rutebåter. Flyplass. Fortelling om reiser. Kart over reiseruter. Bil, båt, fly 0.1. Verdensomseiling på globusen. Kommunikasjoner og massemedier: Post. Telefon. Telegraf. Aviser. Radio. Fjernsyn. Forskjellige slags postsendinger. Bruk av telefon. Et brevs vei fra avsender til mottaker e.l. som arbeidsoppgave. Utfylling av blanketter. Fritid og hobby: Foreninger. Idrettsplass. Kino. Teater. Bibliotek. Klassen danner en klubb, velger formann, styre etc, arrangerer klubbmøte. Hjemstedet i eldre tider: Den første bosetting på stedet. Hus, klær, redskaper, levevis. Tur til historiske steder og minnesmerker. Fortellinger og sagn som knytter seg til stedet. Da våre besteforeldre var barn: Forholdene på deres tid. Mat, klær, penger, fritid, lek, skolegang, kommunikasjoner, arbeidsforhold. Eldre mennesker på besøk. Utstilling av gamle ting og bilder i klasserommet. Intervju. Verdensrom og værlag: Sola og årstidene. Månen. Stjerner. Nedbør. Tåke. Skyer. Lyn og torden. Vind. Vannets kretsløp. Fjerne land: Barn under andre himmelstrøk. Varer fra fjerne land. Fremmede planter og dyr. FN. UNICEF. UNESCO. Musikk, eventyr, sagn fra andre land. ARBEIDSMÅTER Eie vakti vitete r Førskolebarnet er gjerne aktivt og vitebegjærlig. Det vil stadig vite mer. Heimstadlæreundervisningen skal hjelpe det til å fortsette å utforske sin verden på samme måte som før skolegangen tok til. Arbeidsmåten forutsetter at en har mye konkret materiale å arbeide med i heimstadlæreundervisningen. Til dels vil elevene selv kunne bringe dette med til skolen. Det kan være leker, bilder, blomster, kongler, tøybiter, pinner, frukt, bær, blad, kornaks og annet fra omverdenen — i det hele tatt ting av enhver art som det kan skapes noe av, eller som kan tjene til å levendegjøre et lærestoff. Elevene bør i alle tilfeller fa en god del manuelt arbeid i forbindelse med heimstadlæreundervisningen. Når en klasse skal ta fatt på et emne, må arbeidet planlegges nøye av lærer og elever i fellesskap. Det bør for eksempel spørres: Hvordan skal vi få vite noe om dette emne? Kan vi spørre noen? Kan vi lese om det? Kan vi selv fortelle om det i sandkassa? Kan vi lage en sang om det? Kanskje noen kan gjøre det ene og noen det andre? Også når det gjelder den praktiske gjennomføring, bør klassen forsøke å komme fram til faste regler, for eksempel med hensyn til oppbevaring og rydding av utstyr og materiell, arbeidsfordelingen mellom og innenfor eventuelle grupper, fordeling av ansvar for forskjellige gjøremål og annet. Det elevene opplever og erfarer, må de helst umiddelbart få gi uttrykk for på en eller annen måte. Det som opptar dem, må de få fortelle om, med ord, med form og farge eller lyd og bevegelse. En må særlig være oppmerksom på at det er naturlig for barn å uttrykke seg ved mime eller en annen form for dramatisering. Ofte vil det gi dem en ekstra glede om de har gjester i klassen når de har noe å vise fram. Gjestene kan være foreldre, barn fra en barnehage, elever fra andre klasser, andre lærere eller skolens styrer. Hvis elevene kan få ta småarbeider med seg hjem, kan det gi naturlige anledninger til kontakt og samarbeid mellom skole og hjem. Så langt det er mulig, må arbeidet individualiseres. En må ikke bare ta hensyn til og respektere elevenes ulike evner og interesser og ulike måter å arbeide på, men forsøke å styrke de individuelle personlighetstrekk. Ideelt sett skal hver elev få hjelp til å videreutvikle det verdifulle i sin personlige egenart. Samtidig må en forsøke å la elevene arbeide sammen i større eller mindre grupper for at de skal få lære å samarbeide og lære å respektere hverandre til tross for de individuelle ulikheter. På de laveste trinnene i skolen må likevel det viktigste ved gruppearbeidet vfere den gleden elevene har av å være sammen. Heimstadlære og andre fag Det stoffet elevene arbeider med i heimstadlære, bør i stor utstrekning brukes også i de andre fagene. På den måten kan all undervisning på de laveste klassetrinnene utgjøre et samlet hele med heimstadlære som det sentrale og sammenbindende fag. Det er lett å se at mange emner i heimstadlære samtidig er naturlige emner i kristendomskunnskap. I forbindelse med de

Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave s. 194 skann 196

Siter