242
og oppfatte meningsn av det som blir sagt. Når det gjelder Enkeltheter
i metoden, må læreren stå fritt, men en må advare mot ensidig bruk
av samme undervisningsteknikk. En vesentlig del av undervisningstida
bør en imidlertid bruke til å lese og samtale på tysk. Omsetting fra tysk
til norsk er først og fremst å se på som et middel til å kontrollere om
elevene har forstått og tilegnet seg det språkstoff som er gjennomgått,
grammatikk, ord og vendinger. Elevenes hjemmearbeid kan på første
steg i undervisningen bestå i utenatlæring av vers og grammatiske
regler, leseøvinger, omsetting, innprenting av gloser og liknende. En
kan også nytte små skriftlige eller muntlige arbeidsoppgaver som gir
plass for en viss selvvirksomhet hos elevene. Slike hjemmeforberedelser
må ikke stille større krav til deres arbeidsevne enn at de kan utføres
på rimelig tid av jevnt flinke elever.
Så lenge en holder på med begynnerboka og like ens i første del
av andre leseåret, bør alt leksestoff forhåndsgjennomgås. Et stykke ut
i annet leseår — tidspunktet avhenger av klassens standpunkt — kan
en gå over til å la elevene ta fatt på nytt stoff alene og finne fram i det
ved hjelp av glossar. I slutten av andre skoleåret bør det være regelen
at de tar seg fram alene eller bare med übetydelig hjelp på forhånd,
kanskje særlig i den form at læreren fester deres oppmerksomhet ved
enkelte ting i den nye teksten og gir dem spørsmål å besvare eller
småoppgaver å løse i sammenheng med den.
Under tekstgjennomgåingen — det gjelder særlig det stoff som
er bygd opp uten henblikk på systematisk progresjon i grammatikken
— må læreren gjøre et utvalg, så systematisk som mulig av syntaktiske
og grammatiske fenomener som bør tas opp til behandling, helst bare
et par hver gang. Også på dette trinn bør en i første omgang bare
konstatere fenomenet, så i neste omgang analysere det og finne fram
til en regel. For mye tekstanalyse under lesningen virker trøttende,
ofte sløvende, og den kan svekke interessen for innholdet og gjøre at
en ikke kommer av flekken. På den annen side må lesningen av tyngre
tekst og mer verdifulle stykker ikke være for overfladisk, og en må ta
seg tid til en grundig behandling av de viktigere fenomener en tar opp.
Det bør være et tydelig skille mellom denne art tekstgjennomgåing
(på norsk eller tysk) og samtalen på tysk om innholdet. Når det gjelder
lettere stoff, særlig underholdningsstoff, kan tekstbehandlingen innskrenke
seg til det som er nødvendig for forståelse av teksten. Til
ekstemporalstoff bør en nytte tekster som språklig er så lette at deSkann i full størrelse hos Nasjonalbiblioteket
Siter
Læreplanatlas. «Forsøksplanen 1960, s. 242». Versjon 2026-09-28. /planer/l60/l60-komplett/s/244/