Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 92 (skann 94)

92 hadde fått makten sin fra paven «likesom månen får sitt lys fra solen». Men da måtte paven ha rett til å ta keisermakten fra dem igjen, når de misbrukte den. Videre krevde Hildebrand at bispene for ettertiden skulde velges av prestene i bispekirken (dom-kapitlet, korbrødrene) og derefter godkjennes av paven. Han krevde også at prestene ikke lenger skulde ha lov å gifte sig (cølibatet) ; de skulde hele livet arbeide bare for Guds rike på jorden. Hildebrand håpet at når pavekirken på denne måten både fikk styre sig selv og føre tilsyn med fyrstene, da skulde den greie å skape et Pave. mer kristelig levnet rundt om i landene. Og tidens beste menn holdt med Hildebrand i dette; det var grunnen til at han nådde å gjennemføre så mange av kravene. I 1073 blev Hildebrand selv pave og lot sig kalle Gregor 7. Henrik 4, som den gang var keiser over Tyskland og Italia, nektet å lystre Gregors bud. Gregor skrev da en bulle (o: et offentlig pavebrev) hvori han slynget mot Henrik kirkens store bann (forbannelse); han sa at Henrik hadde nektet å lyde paven ; dermed var han blitt lik med en hedning og djevelens tjener; om folk lystret ham, var det som å stå i tjeneste hos djevelen selv. Bispene i Henriks rike lot bannbullen lese op i kirkene. Folk flest i Mellemeuropa trodde i de tidene enda fast på pavens ord. Omtrent alle Henriks vasaller erklærte derfor at de ikke lenger vilde lyde den bannsatte keiseren, og de rådslo om å velge en ny. I denne sin nød så Henrik 4 sig ikke annen utvei enn å reise syd til Italia, midt på hardeste vinteren, for å be paven om forlatelse.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 92 skann 94

Siter