Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 91 (skann 93)

91 da sammen fra fjern og nær, riddere og skuelystne, kremmere, gjøglere, kjeltringer. Turneringsplassen var avlangrund; midt for ringen satt kongen og hans hoff. Turneringen begynte med at en hornblåser stemte i. Straks efter red de to som skulde kjempe først, frem fra hver sin side i rasende fart, med lansene rettet mot hverandre, og prøvde å støte hverandre av hestene. Siden var det dystløp; da kjempet ridderne flokk mot flokk. Efterpå red seierherrene frem foran hoffet, og festens dronning, gjerne en av prinsessene, rakte dem hver sin seierspris (et silkeskjerf til å bære på akselen, e. 1.). Pave Gregor 7 (t 1085). Gregor 7 hette fra først av Hildebrand og var munk i et kloster i Rom. Han skildres som en liten tynn mann med blekt ansikt, sammenknepne lepper og store, strenge øine. På hans tid levde en stor del av bispene og munkene i Mellemeuropa i fråtseri og drukkenskap og andre grove synder. Det vilde Hildebrand prøve å rette på. Selv når han drømte, hørte han hvordan St. Peler ropte at Herrens kirke var blitt til et skiddent fjøs, og at Hildebrand skulde hjelpe til med å kaste urenheten ut. En av pavene gjorde ham til sin fremste rådgiver. Ikke lenge efter kom paven i strid med patriarken (o: overbispen) i Konstantinopel. Følgen av dette blev at kristenheten nu delte sig i den romersk-katholske kirke under paven, og den gresk ortodokse kirke under patriarken i Konstantinopel (det kirkelige skisma 1054). I de tidene var paven og bispene også verdslige krigsfyrster, like fullt som de andre adelsfyrstene, og keiserne drev rett som det var igjennem at deres egne svirebrødre blev paver og bisper. Hildebrand mente det var en av grunnene til all ugudeligheten i landene. Derfor bestemte han sig til å frata keiseren all denne makt. Isteden vilde han gjøre paven til den øverste makt på jorden; da skulde alt bli bedre. Så fikk han paven til å sammenkalle et bispe- og prestemøte i Rom, og han fikk dette møtet til å vedta at pavene for eftertiden skulde utkåres bare av kardinalene (o : de fornemste bispene og prestene, særlig i Rom og Italia). Ja, Hildebrand påstod også at både Karl den store og de senere keiserne gjennem sin keiserkroning

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 91 skann 93

Siter