Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 90 (skann 92)

90 De bar gullkjede om halsen og hadde hver sitt merke (et dyr, en hammer, en blomst o. 1.); dette merket satte de på skjoldet sitt og på annet som hørte dem til, det gikk i arv til barna og blev dermed til ættens adelsmerke. Den unge stormannssøn måtte gjennemgå en streng skole, før han kunde bli ridder og adelsmann. 7 år gammel skulde han ta ophold ved kongens hoff eller hos en annen fornem mann for å lære folkeskikk. Han kaltes da pasje (eller her i Norge kjerte-svenn, senere junker o : ung herre). Sjelden lærte han å lese og skrive; men han drev på med legemsøvelser hele dagen (å løpe. kaste med spyd, skyte med bue, ride, svømme osv.). I 12 — 14 års alderen kunde han bli væbner eller riddersvenn og fikk da egen hest. Når væbneren var 18 — 20 år, kunde han bli slått til ridder". Da knelte riddersvennen ned, og en eldre ridder gav ham en ørefik eller et slag over skulderen med sverdet og sa: I Guds og den hellige Mikaels og Georgs navn slår jeg dig til ridder ; vær tapper og pålitelig." Ridderne måtte love å verge kvinner og barn og stride for Gud og den kristne tro; dette bidrog meget til å mildne det rå krigerlivet i de tidene. Av og til holdtes ridderspill eller turneringer, f. eks. ved kongelige brylluper og gjestebud. Til fastsatt tid strømte folk Turnering omkr. 12.">0. Ridderborg i bakgrunnen.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 90 skann 92

Siter