Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 65 (skann 67)

65 Når en mann vilde gifte sig, prøvde han helst å få sig en kone som var rik og av fornem slekt. Han og far hans tok med sig nogen menn og gikk til hennes far og bar frem frieriet. I bryllupet efterpå gikk det for sig omtrent som i et vanlig gjestebud. Blev to menn riktig gode venner, brukte de somme tider å gå i fostbrorlag". Da skar de sig i fingeren og lot blodet renne sammen i jorden; så svor de at de vilde være som brødre. Efter den dag gav de gjerne alt godset sitt og livet med for å hjelpe hverandre. Men blev en mann hårdt krenket av en annen, og han ikke fikk bøter, da prøvde han å drepe ham eller slektningene hans. Og hatet varte ofte hele levetiden. Riss av en skåle (årestue). Veggene av runde tømmerstokker, som ofte var Va m. brede. Ikke stenmur under; tømmerstokkene lå på bakken. Taket av never med torv over. Jordgulv, ofte en alen dypere enn gresstorven utenfor, for å gjøre rammet varmere. A. Ildskålen. aa. Den nordre langbenk; midt på den husbondens høisæte med to høisæte-stolper foran. Ved bondens side satt den fornemste gjesten ; på begge sider hadde huskarene sine visse plasser, — gi æ vere jo nærmere husbonden. På veggen bak hver mann hans våben. Hadde en gjest følge med, satt han på søndre langbenk (bb) med sine menn. c. Tverrpallen. Foran benkene fotpaller. ddd. Årer. De rakk 3 dm. op fra gulvet, var av sten, hadde treramme om ; der brente langilden. eeeeee. Krakker. — Fra gulvet kan en se op til sperrene, som bærer taket. Øverst oppe ljorehullet; gjennem det går røken fra langildene ut, og fra det kommer lys om dagen; vinduer finnes ikke. Ljorehullet kan lukkes med en skjå, som er utspent over en firkantet treramme, eller med en tre-lem, som de løftet op med skjå-stangen. B. Kove med to senger (ff). C. Forstue, med en stige (g), som fører op til koveloftet; dette bruktes til soverum; likeså burloftet (s. 119). Somme tider inngangsdør også i den østre enden av stuen, med en forstue foran, likesom i vestre ende. — I enkelte bygder, f. eks. i Setesdal, var slike årestuer i bruk like til o. 1900. Vikingtidens gravskikker. Når høvdingen på gården døde, hadde folket på ham de beste klærne hans. Derpå gikk de til en haug eller et nes et stykke fra gården og stablet op ved. Oppå veden satte de et skib som de la den døde i. Ved siden av ham la de hans våben og verktøi, — til bruk i det kommende liv. De slaktet hester, kyr, sauer og kanskje også træler, og kastet dem inn i skibet. Til slutt holdt én en tale og bød den døde reise til Valhall. Så tendte de ild på bålet. Siden samlet de asken efter den døde op i et par potter av jern eller ler. Omkring dem bygde de et gravkammer (av sten eller av tømmer). Rundt om gravkammeret veltet de sammen en steneller grushaug. På toppen satte de en bautastein (s. 63 og 64). Nogen tid efter jordfestelsen holdt de et stort gjestebud til 5 — Lødøen : Verdens- og Norgeshistorie.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 65 skann 67

Siter