Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 66 (skann 68)

66 minne om den døde („ gravøl"). Da skulde hele slekten være til stede, og arvingene delte eiendommene hans mellem sig; hans eldste sønn fikk ættegarden. lalfall på Østlandet blev høvdingene ofte gravsatt i skibene sine uten å brennes. I 1880 blev det således funnet et vikingskib i en stor gravhaug på gården Gokstad ved Sandefjord; det var av eketre og nedgravd i lere (fra omtr. 850, 24 m langt, 5 m bredt; 16 årer på hver side, 6 m lange; mannskap omtr. 70 mann). Midt på skibet var et gravkammer av eketømmer og tekket med never; der hadde den døde ligget på en seng. — Et stykke nord for Tønsberg, omtr. 1 /2 mil fra sjøen, blev det i 1904 igjen funnet et skib fra vikingtiden (Osebergskibet). Også det var nedgravd i lere, og dekket med torv. Der lå gravsatt en dronning (kanskje det var Halvdan S vårtes mor Åse) og trælk vinnen hennes. Vikingferdene. Allerede i folkevandringstiden hadde handelsmenn fra Norge («farmenn») av og til seilt til De britiske øer med varer (skinn, dun o. 1.). Høvdingene der gikk i klær som var røde, grønne, gule, blå; de hadde skinnende gullringer; de drakk kostbar vin. Og i kirkene glitret det av gull og sølv, der duftet av røkelse, og prestene sang fagert under de høie hvelvingene. Hjemme i Norge derimot gikk selv de rikeste storbønderne i grove, hjemmevevde klær. De hadde mange sønner som de ikke kunde skaffe gode gårder hjemme, og lite mat var det også i bygdene i dårlige år. Et langskib. I bakerste ram (Løftingen) sitter høvdingen og styrer ; styret ser vi på, skibets høire side (styrbord). Rummet ved masten hette krapperummet o : det trange ram. Dragehodet i forstavnen ofte forgylt; derfor pleide de å. ta det av n til hverdags". I skibet gikk det neppe an å tende ild ; når folket fikk lyst på kokt mat, måtte de gå i land og koke. Handelsskibene (knarrene) var kortere og bredere. Da var det at nordboerne tok til å gjøre vikingferder hvert år; dermed begynte den yngre jernalderen eller vikingtiden, omkring 800—1030. Ofte fikk en storbondes sønn da med sig de sterkeste mennene i bygden, de gikk ombord i skibene sine og seilte ut i verden for å prøve lykken. De norske vikingene tok helst veien til Færøiene, de skotske øer

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 66 skann 68

Siter