Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 54 (skann 56)

54 igjen på slagmarken, og at de f alnes ånder sloss bakefter i tre dager oppe i luften. Næste år gjorde Attila et tog syd gjennem Norditalia. Der gikk romerbispen, Leo den store, imot ham med Roms bisper og prester i sitt fagreste skrud og fikk ham til å snu nordover igjen. Da Attila var kommet tilbake til Ungarn, holdt han bryllup med en vakker jente. Men det fortelles at han drakk sig full og døde av blodstyrtning selve bryllupsnatten. Hunerne satte sin elskede høvdings lik på sletten i et silketelt og red i rasende fart rundt det med klagesanger. Siden la de det i en kiste av gull, den i en sølvkiste og den igjen i en kiste av jern, og de holdt gravøl med et veldig drikkelag rundt kisten. Så gravsatte de liket om natten ute på sletten og drepte de menn som hadde gjort graven i stand, forat ingen skulde vite stedet. Efter Attilas død gjorde de underkuede folk sig fri igjen og hunerne forsvant av historien. Justinian 1. Justinian 1 var keiser over Det østromerske rike (o. 550). Dette kalles herefter oftest Det greske rike, fordi dets bokmål mest var gresk. Det kalles også Bet byzantinske rike efter Konstantinopels gamle navn Byzants. — Justinian 1 lot lærde menn samle sammen de ypperste romerske lovene til et stort verk. Dette blev senere brukt som mønster av folkene i Vesteuropa når de skulde gi sig nye lover, og enda må våre jurister studere det. — I Justinians tid kom den kunst å tilvirke silke til Europa. Pave Gregor den Store (590—604). Romer- bispen begynte allerede i forfølgelsenes tid å la sig kalle pave (o: far). Han påstod at apostelen Peter hadde været den første bispen i Rom, og at Peter var blitt innsatt til styrer over de andre disiplene av Jesus selv (Matt. 16,18—19). Denne Peters makt hadde gått i arv til Peters efterfølgere, pavene; derfor var paven Kristi stattholder over alle de kristne på jorden. Fremst mellem alle de tidligere pavene må nevnes Gregor den store; det var han som fikk landene i Vesteuropa til å innordne sig under pavestolen. — Mens Gregor enda var munk, gikk han en dag over torvet i Rom. Der 1 a han merke til nogen hedenske træler fra Britannia, som stod opstilt og skulde selges. De var høie og vakre, med silkegult hår og blå øine, og det gjorde Gregor ondt at så vakre mennesker skulde være bebodd av djevler; — det

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 54 skann 56

Siter