Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 55 (skann 57)

55 trodde de kristne den gang om alle hedningene. Han spurte hvor de var fra, og de svarte at de var angeli (o: angler, kan også bety engler). Da sa Gregor: Ja visselig har de engle-ansikt, og de skal også med tiden bli englenes medarvinger! Så kjøpte han dem fri og tenkte å reise med dem til England for å preke for deres hedenske landsmenn. Men nettop på den tid valgte folket i Rom ham til pave, og da måtte han nøie sig med å sende munken Augustin til England i sitt sted, med 40 andre munker. Gregor påla disse Englands første misjonærer at når de kom til angelsaksernes land, skulde de klæ sig i prydelige kjoler og gå frem i tog med fager salmesang; foran skulde de bære en fane med den korsfestede frelsers billede på. Alt dette, mente Gregor, vilde gjøre inntrykk på hedningenes barnlige sinn og gi dem større lyst på å bli kristne. Misjonærene skulde ikke bent frem forby angelsaksernes avgudsfester (blot-festene) ; de skulde bare lempe på dem, så de kom til å falle sammen med de kristne høitider. Heller ikke gudetemplene (hovene) skulde de ødelegge; men de skulde kaste ut gudebilledene og sette op helgenbilleder og kristne alter i steden. Det varte da heller ikke lenge før angelsakserne blev kristne. De angelsaksiske prestene prekte på det angelsaksiske mål. Snart tok de også til å skrive op de gamle angelsaksiske kjempe-kveder og sagaer på angelsaksisk. Således fikk angelsakserne sitt eget skriftmål, før noget annet av de vestgermanske folkene. Angelsakserne blev det første folket utenfor Italia som anerkjente paven som sin kirkes overherre. Senere drog angelsaksiske misjonærer til bygdene ved Rhin i Tyskland (f. eks. Bonifasius, Tysklands apostel), og også Rhin-egnene kom da under paven. Enn videre opnådde Gregor å bli anerkjent av folkene i Frankrike, Spania og Norditalia; dermed hadde han grunnlagt middelalderens pavedømme. Men Gregor den store gav i kirkens lære rum for flere overtroiske setninger som kom til å gjelde i lange tider bakefter. Således mente han at når en døde, da kom sjelen først i skjærsilden; der skulde han pines, inntil han var blitt renset for alle synder (likesom gull lutres ved ild, 1 Petr. 4, 12); ørst derefter fikk han den fulle salighet.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 55 skann 57

Siter