Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 175 (skann 177)

175 «Nu går det gledelig,» sa han en gang uværet tok masten og tauverket overbord. Da han kom hjem igjen, hadde Danmark og Norge nettop igjen begynt å være med i Den store nordiske krig mot Karl 12. Norges øverste general satte da Wessel til høvding på et skib med 4 kanoner, og snart fikk han flere skib. Til lønn for alle mesterstykkene hans gjorde kongen ham til adelsmann og gav ham navnet Tordenskiold. Da sa Wessel: «Nu skal jeg sandelig også tordne således for svenskenes ører at de skal skjønne at Deres Majestet ikke har gitt mig navnet for ingen ting!» Da Karl 12 var jaget ut av Fredrikshald i 1716, la han sig uienfor byen med folkene sine. Han vilde vente der mens svenskene rustet ut 44 skib i Gøteborg, med store kanoner. Skibene skulde snike sig nordover innenfor øene i Båhuslen; når de kom frem til Norge, tenkte Karl å gå løs på Fredriksten og Akershus for alvor. De svenske skibene nådde like til Dynekilen, en fjord litt sønnenfor Fredrikshald ; innløpet til denne fjorden er omtrent x h mil langt, men bare et stenkast tvert over somme steder, og fullt av farlige undervannsskjær. Den svenske flåten lå godt gjemt; på en holme like ved stod kanoner ferdige, og på fjellknausene rundt om stod mange hundre soldater. Likevel seilte Tordenskiold inn med bare 7 skib, mens svenskene dundret og skjøt fra alle kanter; han tok 14 skib og brente resten, og da måtte Karl 12 skynde sig ut av Norge. I 1718 la Karl sig foran Fredriksten igjen med en svensk hær. Mat og kanoner fikk han denne gangen landeveien fra Sverige. Folkene hans tok til å grave løpegraver bort imot festningen (fra øst), og de hadde ikke langt igjen. Men nordmennene på festningen skjøt uten stans på dem som grov. En kveld var Karl 12 ute i graven, og han strakte hodet og brystet op over brystvernet og skulde se frem til festningen. Med det samme kom en kule og traff ham i hodet, så han døde. Da drog svenskene hjem igjen. Samme år seilte Tordenskiold med krigsskibene sine inn mot byen Marstrand, som lå på stranden, med en høi bergfestning

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 175 skann 177

Siter