Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 146 (skann 148)

146 større makt mellem folkene skulde tilhengerne hans ikke stenge sig inne bak klostermurer så som de fleste andre munker. Men de skulde være med også i jordbruk, handel og håndverk, og med alle slags midler skulde de motarbeide protestantene. Loyola kalte sin munkeorden for Jesu selskap, folket kalte den jesuitter-ordenen, og han drog til Rom og fikk den godkjent av paven 1540. Over alle jesuittene stod en general, som bodde i Rom. Rundt om i landene ansattes under- generaler. Jesuittene måtte lyde paven i alt, uten å spørre efter om det var rett eller ikke. De skulde både lyve, gjøre falsk ed 7 stjele og snigmyrde, når de mente det var til gagn for katolicismen. Loyola selv sa en gang: Synes du at noget er hvitt, og din overordnede sier det er svart, da skal også du si at det er svart. Jesuittene styrte skolene sine så godt at endog mange protestanter sendte barna sine til dem. De gav elevene karakterer titt og ofte, for å få dem til å arbeide så meget iherdigere. Først og fremst prøvde jesuittene å vekke hos dem hat til protestantismen. Når elevene var ferdige med skolen, blev de lærde satt til lærere ved universitetene, de begeistrede og veltalende blev sendt ut som misjonærer til fjerne land, mens de kloke og listige blev hoffprester hos konger og fyrster, for å lokke disse til å styre efter pavens vilje. Snart kunde en treffe jesuitter selv i de fjerneste egne, og efter jesuitterordenens oprettelse bredte ikke reformasjonen sig til stort flere nye land. Den blev derimot trengt tilbake i Sydtyskland, Østerrike, Bøhmen, Polen o. fJ. steder. Oftest foregikk reformasjonens utryddelse på den måte at jesuittene fikk fyrstene i landene til å forfølge protestantene. Kristian 3 (1537—1559). Reformasjonen inn- føres i Norge. Da Fredrik 1 i Danmark og Norge døde, sendte den mektige hansabyen Lubech en tysk greve nordover med en .tysk leiehær som skulde gjøre den fangne Kristiern 2 til konge igjen («grevens feide»). Men da valgte Danmarks adel Kristian (3), Fredrik l's sønn, til konge. Også han drog nordover med en hær av tyske leiesoldater, og han vant over hansabyenes hær. Kristian 3 likte Luthers lære (s. 142). Da han var blitt konge, befalte han derfor straks soldatene sine at de «i Guds navn skulde ta bispene i Danmark ved vingebenet»

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 146 skann 148

Siter