SKARD English

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 122 skann 124

122 Fra Venezia. I midten dogepalatset [dådsje-]. Fra annen etasje blev dogens fiender, efterat de var dømt til død eller livsvarig fangenskap, ført over Bukkenes bro, fra hvis små vinduer de fikk se Guds frie himmel for siste gang; så blev de ført videre til byens fengsel med sine forferdelige fangerum (til høire). Men dogen hadde også fiender som han ikke torde dømme åpenlyst; de blev ført til nogen celler hvor de ikke kunde stå opreist, og hvor gulvet var stenet og vått, inntil dogen lot dem myrde av leiesvennene sine og kaste gjennem en bakdør ut i kanalen i all stillhet. Konstantinopel (i 1453) og gjorde denne byen til sin hovedstad. Flere av Konstantinopels lærde rømte nemlig i de tidene til Italia og førte med sig større kjennskap til de gamle hellenske og romerske skriftene (om de gamle helleneres mange opdagelser, jordens form, oldtidens historie osv.). Men efter hvert som Vesteuropas folk nådde frem til større kunnskaper, begynte flere og flere å skjønne at mange av pavekirkens læresetninger ikke kunde være riktige. Da paven sendte en avlatskremmer til Bøhmen, tok således presten og universitetslæreren Johan Hus i Prag sig for å preke mot avlatshandelen (s. 111). Den gang var det nettop et stort kirkemøte i Konstans ved Bodensjøen. Det stevnet Hus til å møte frem og gjøre rede for sin lære, og den tysk-romerske keiser Sigismund gav ham fritt leide (o: løfte om å få dra hjem i fred). Men kirkemøtet dømte ham til å brennes levende. Hus minte keiseren om hans leidebrev, og keiseren blev rød som blod, men lot dommen stå ved makt, fordi pavens venner sa at han ikke behøvde å holde det han hadde lovt en kjetter. Hus's aske blev kastet på Rhin.
Skann 124 av Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925)
Skann i full størrelse hos Nasjonalbiblioteket

Siter

Læreplanatlas. «Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 122». Versjon 2026-09-28. /boker/lodooen-verdens-norgeshistorie-1925/s/124/