Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1936), s. 147 (skann 151)

147 økte Stortingets makt. Den første av disse reformer var at Stortinget skulde tre sammen hvert år istedenfor hvert tredje, som det var fastsatt i grunnloven; det blev vedtatt i 1869. Sverdrup og hans parti arbeidet for å utvide stemmeretten, og optok fra 1869 på sitt program å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger. Denne sak, statsrådssaken, som den er blitt kalt, ledet til en bitter politisk strid i Norge. Regjeringspartiet, eller høi re, vilde oprettholde et slags likevekt mellem Stortingets myndighet og kongens. Venstrepartiet under Sverdrups ledelse vilde ved å få statsrådene inn i Stortinget innføre en sterkere politisk ministeransvarlighet. Istedenfor å sitte bare som de øverste kontorchefer i sine departementer skulde statsrådene i Stortinget redegjøre for sine budgetter og forslag. En sådan ordning vilde føre til parlamentarisme, d. v. s. at statsrådene vilde bli politiske førere av samme politiske mening som Stortingets flertall. Veto-striden. I 1872 vedtok Stortinget statsrådssaken med stor majoritet, men efter regjeringens råd nektet kongen å sanksjonere beslutningen. Stortinget sendte da en adresse til kongen om at statsrådet (regjeringen) ikke hadde Stortingets tillit (mistillitsadresse) ; men kong Karl sa at hans råder hadde hans tillit, og de blev stående. Samme år døde kong Karl, og den lange strid mellem stortingsflertallet og regjeringen blev utkjempet under hans bror og etterfølger Oscar 2. Gang på gang vedtok Stortinget beslutningen om statsrådssaken, men kongen nektet fremdeles sin sanksjon. I 1880 vedtok Stortinget statsrådssaken med samme ordlyd som to ganger tidligere. Da kom det spørsmål op om kongen hadde mer enn utsettende veto hvor det gjaldt en forandring i grunnloven, som krevde % flertall. Venstre mente nei, og da kongen nektet sanksjon tredje gang, vedtok Stortinget på forslag av Johan Sverdrup å erklære beslutningen for gjeldende grunnlov (9. juni-beslutningen). Spørsmålet blev nu hvorvidt kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Da grunnloven ikke var helt klar på dette punkt, blev det en voldsom

Norges historie : med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie. For middelskoler og ungdomsskoler (1936) s. 147 skann 151

Siter