Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 149 (skann 155)

149 Kong Oskar, som selv hadde optrådt i forfatningsstriden, henvendte sig da til venstrepartiets leder, stortingspresident Johan Sverdrup, som nu dannet Norges første parlamentariske ministerium. Striden mellem kongemakten og stortinget blev bilagt, og statsrådssaken, gjentatt i en noget éndret ordlyd, fikk kongelig sanksjon. Fra nu av søkte alltid kongen statsråder som hadde tillit hos stortingets flertall. Johan Sverdrups ministerium fikk nu med stortingets støtte gjennemført en rekke av de saker som venstre lenge hadde hatt på sitt program: utvidet stemmerett, jury, ny hærordning, ny skolelov. Det Sverdrupske ministerium varte ikke lenge, da der utbrøt en splittelse innen det store venstreparti. Men Norges indre politiske utvikling er blitt fortsatt i demokratisk retning. Stemmeretten er efterhånden blitt utstrakt til alle voksne menn og kvinner. Også i forholdet til Sverige fortsatte venstre de gamle tradisjoner: like rett for begge riker i alt som måtte være felles, enerådighet for hvert rike i alle andre saker. I 1897 blev det rene norske flagg lovfestet, skjønt kongen nektet sanksjon på loven for tredje gang. Unionen med Sverige opløst 1905. Nordmennene hadde lenge vært misnøid med at de omtrent ingen innflydelse hadde på alt som angikk utenrikske forhold. Alle konsuler og sendemenn stod under den svenske utenriksminister, men siden Jonas Anton Hielms dager hadde ingen rørt ved dette spørsmål. I 1891 vedtok stortinget at Norge skulde ha egne konsuler, men kongen nektet å sanksjonere. Venstre hadde på sitt program egen norsk utenriksminister, og det kom nu til den siste store unionsstrid. I 1895 så det næsten ut til krig mellem Norge og Sverige; men det blev avverget ved at stortinget gikk med på å nedsette en unionskomité som skulde forhandle både om konsulatvesen og om utenriksstyre. Der blev ingen enighet i denne komité, og den blev opløst allerede i 1898. Men i 1902 tilbød Sverige ny forhandling om konsulatvesenet og egne norske konsuler. De to lands regjeringer blev enige om at der burde oprettes et eget norsk konsulatvesen uten andre endringer i utenriksstyret. Det så ut til at man skulde få en

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 149 skann 155

Siter