Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924), s. 147 (skann 153)

147 unionskomité, som i flere år arbeidet med de vanskelige unionsspørsmål. Da det nve forslag til en union mellem de to riker blev offentliggjort, viste det sig at de norske medlemmer var gått med på å foreslå en utvidet union med felles parlament. Dette forslag kom ikke til behandling i stortinget før i 1871; efter en lang debatt blev det forkastet mot bare 17 stemmer. Så liten stemning var det i Norge for å søke unionen utvidet. Hovedtaleren i stortinget mot unionsf orslaget var Johan Sverdrup. Han hadde vært medlem av alle storting siden 1851 og satte sig tidlig som mål å gjennemføre et virkelig folkestyre i Norge. I meget stemte han overens med den tidligere bonde-opposisjon, men han var også en iherdig talsmann for de lavere klasser i by og bygd. Mens bondepartiet tidligere hadde villet bevare grunnloven som den var, fikk Johan Sverdrup bøndene med sig på en rekke reformer som øket stortingets makt. Den første av disse reformer var at stortinget skulde tre sammen hvert år istedetfor hvert tredje, som det var fastsatt i grunnloven; det blev vedtatt i 1869. Sverdrup og hans parti arbeidet for å utvide stemmeretten og optok fra 1869 på sitt program å gi statsrådene adgang til stortingets forhandlinger. Denne sak. statsrådssaken, som den er blitt kalt, ledet til en bitter politisk strid i Norge. Regjeringspartiet, eller høi r e, vilde opretholde et slags likevekt mellem stortingets myndighet og kongens. Venstrepartiet under Sverdrups ledelse vilde ved å få statsrådene inn i stortinget innføre en sterkere politisk ministeransvarlighet. Istedenfor å sitte bare som de øverste kontorchefer i sine departementer skulde statsrådene i stortinget redegjøre for sine budgetter og forslag. En sådan ordning vilde føre til parlamentarisme d. v. s. at statsrådene vilde bli politiske førere av samme politiske mening som stortingets flertall. VetO-Striden. I 1872 vedtok stortinget statsrådssaken med stor majoritet, men efter regjeringens råd nektet kongen å sanksjonere beslutningen. Stortinget sendte da en adresse til kongen om at statsrådet (regjeringen) ikke hadde stortingets tillit (mistillitsadresse); men kong Karl sa at hans råder hadde hans tillit, og de blev

Norges historie med viktigere avsnitt av Danmarks og Sveriges historie (1924) s. 147 skann 153

Siter