Normalplanen 1922, s. 46 (skann 92)

46 det hele overalt er avhengige av og må rette sig efter beliggenhet og naturforhold. 5. Når en gjennemgår et land, f. eks. Norge, tar en hver landsdel for sig og gjennemgår den helt med én gang, med natur, værlag, næringsveier, bygder, byer o. s. v. Det gjelder å gi klassen et klart og sammenhengende billede av den landsdelen en holder på med. Læreren bør legge undervisningen slik at geografitimen mest mulig ligner en reise som klassen med læreren til rettleder gjør gjennem landsdelen, og derefter fra landsdel til landsdel gjennem hele landet. Gjennemgåingen av fremmede land og fremmede verdensdeler tar en også mest mulig på samme måten. En bør altså ikke gjennemgå et land på den måten at en tar fjellene i landet for sig, fjordene for sig, elvene for sig, byene for sig o. s. v. Dette hindrer likevel ikke at en nytter den siste fremgangsmåten når en repeterer. 6. Så langt tiden rekker og så langt læreren finner det tjenlig, tar han med viktige historiske minner som knytter sig til de stedene som blir omtalt. Når fremmede land blir gjennemgått, bør de aller viktigste trekk av vedkommende lands historie bli fortalt — læreren får i hvert enkelt tilfelle avgjøre hvad og hvor mye han skal ta med. 7. De kunnskapene barna har i naturkunnskap, må en også utnytte og supplere i geografitimene. Viktige kulturplanter og dyr o. m. gjennemgår en når en holder på med deres særlige heimsted. Særlig må læreren ha dette for øie under arbeidet med fremmede verdensdeler. Viktige dyr og planter fra fremmede land (f. eks. løver, tigrer, antiloper, slanger o. s. v.; kaffe-, te- og tobakksplanten o. s. v.) som barna bør vite noe om, gjennemgår en helst i geografitimene, ikke i naturfagtimene. Når læreren tar disse emnene under geografien for vedkommende land, får han høve til å vise hvor mye dyre- og plantelivet har å si for livsvilkårene og levesettet i det hele hos folket. 8. Av navn tar en bare de viktigste med. Til hvert navn som barna lærer, må knytte sig bestemte forestillinger. Navn på steder som læreren ikke kan fortelle noe om, bør han aldri kreve lært.

Normalplanen 1922 s. 46 skann 92

Siter