Normalplanen 1922, s. 17 (skann 35)

9 2 e. Feil i uttalen, tonelaget eller i målføringen må en rette nøie, men hensynsfullt og varsomt. Det er av største viktighet at barna ikke mister lysten til å tale, eller at de ikke blir så redde kritikken at de ikke tø r. Barn som lider av feil i taleorganene, må læreren være særlig varsom med og ta sig spesielt av. Lesning. a. Blir ( Blir oplæringen drevet efter lydmetoden, må læreren fra første stund venne barna til å dra lydene sammen til ord, uten først å uttale hver lyd for sig. b. Det gjelder gjennem hele skolen, men fremfor alt i de første skoleårene, at barna alltid må lese langsomt og støtt, — gjetting og hakking må en motarbeide. Læreren må i regelen ikke si ordet, men la barnet hjelpe sig mest mulig seiv. c. Fremgangsmåten i de første skoleårene, og med vanskelige eller viktige stykker i de høiere klas- sene; 1. Forberedelse: Læreren gir de forhåndsoplysninger som barna trenger for å forstå stykket. 2. Barna leser stykket eller avsnitt av stykket. 3. Læreren leser stykket av og til. 4. Barna leser derefter hele stykket, som regel et kort avsnitt hver, somme ganger i kor. Så får barna stykket eller en del av det til heime- lekse. Heimeleksene bør ikke være for lange; barna skal lære dem godt. 5. Oplesning næste dagen. Hvert barn må få lese en sammenhengende del av lesestykket, uten opdeling, og uten avbrytelser og rettinger i utrengsmål. Leser barnet galt, retter læreren — efter som feilen er — ved punktum eller ved slutten av avsnittet, og barnet leser bele meningen eller hele avsnittet om igjen på den riktige måten. Perioder eller avsnitt som elevene har særlig vanskelig for å greie, bør bli lest flere ganger og helst av flere barn. Læreren må ikke gå fra et lesestykke før klassen kan lese det noenlunde tilfredsstillende. — For å kontrollere om barna virkelig har lært leksen, bør han Normalplan for landsfolkeskolen. 17

Normalplanen 1922 s. 17 skann 35

Siter