Mønsterplanen 1974, s. 109 (skann 111)

109 Når et skriftlig arbeid er gjennomgått og rettet, vil det ofte være unødvendig å føre det inn. I mange tilfeller vil eleven ha større utbytte av å gå i gang med en ny oppgave. Diagnostiserende prøver vil kunne hjelpe læreren til å få kjennskap til de enkelte elevers standpunkt og eventuelle spesielle vanskeligheter. Resultatet av slike prøver kan være rettesnor for det videre arbeidet med norskfaget og i opplegget for den enkelte elev. Læreren bør så vidt mulig, ha en diagnostiserende holdning til alt rettingsarbeid. 5. Språklære Undervisningen i språklære skal støtte og utvikle elevenes språkforståelse og språkbruk. Språklæren skal omfatte vanlige grammatiske emner som analyse, ordklasser, setningslære, rettskrivning, ordlære og hovedtrekk i vårt språks utvikling. En tar også med tegnsetting. Et viktig område innenfor undervisningen i språklære er arbeidet med å utvide elevenes ordkunnskap og ordforråd. Arbeidet med språklæren skal knyttes så nært som mulig til arbeidet med språket. Kunnskapene om språket skal øke forståelsen av språket og understøtte oppøvingen i riktig språkbruk. Arbeidet med språklæren bør derfor foregå i en naturlig sammenheng, dvs. i tilknytning til det talte og skrevne ord som elevene til enhver tid arbeider med, og i pakt med den enkelte elevs vekst og utvikling. På de laveste klassetrinn får elevene øve opp språkøre og språksans ved å lytte til språket, ved å lese og tale det og ved å bruke det i mer fri skrivning. Siden vil elevenes språkbruk mer måtte underordne seg de formelle språkreglene. På de høyere klassetrinn vil en i arbeidet med språklæren mer bevisst forsøke å lære elevene å bruke det talte og skrevne språk saklig og riktig. En må derfor også ta sikte på å øve opp elevenes evne til logisk tenkning, slik at de kan forme sine tanker klart og enkelt. Undervisningen i språklære må også delvis ta sikte på å støtte fremmedspråkopplæringen. Men det som først og fremst må være avgjørende for både undervisningens omfang og emnevalg, er hensynet til at den skal fremme elevenes ferdighet i å bruke sitt morsmål. 6. Sidemålet Sidemålsopplæringen skal øke elevenes kjennskap til de tale- og skriftnormer som. brukes av andre landsmenn. Folk flytter ofte i våre dager, og dette øker kontakten med personer som taler andre dialekter. Det er også viktig å styrke de band som knytter by til land, og binder landsdelene sammen. De fleste har slektninger som taler andre dialekter. Kan skolen medvirke til å gjøre elevene mer fortrolige med andres språklige uttrykksform, vil dette kunne bidra til større respekt for dem som taler annerledes enn elevene selv. Grunnlaget er det muntlige språket, slik elevene møter det hos seg selv, i sine nærmeste omgivelser og i radio og fjernsyn. Mange har vært ute og reist, eller har slektninger fra andre deler av landet. Ofte taler læreren eller noen av elevene en annen dialekt enn den som brukes på stedet. Læreren må utnytte disse situasjonene slik at elevene får utvidet sitt ordforråd og utviklet sin språklige toleranse. De må lære å akseptere at andre taler annerledes enn de selv, og en må prøve å vekke deres nyfikenhet overfor dialektuttrykk og ukjente ordlag slik at de får interesse for morsmålets mange nyanser. En må ikke kreve at elevene skal lese tekster på sidemålet før ordbildene har festet seg i hovedmålet. Men læreren må tidlig lese høyt for dem rim og regler, små vers, enkle fortellinger og barnebøker på sidemålet. Slikt appellerende stoff må ha sin plass i leseheftene og i klassebiblioteket. Elevene vil selv finne fram til det etter hvert som de tilegner seg den nødvendige leseferdighet. Elevene bør lære enkle vers, salmer og sanger på sidemålet. Sendinger på sidemålet i skolekringkasting og fjernsyn bør utnyttes. Det er viktig at lesestoffet velges slik at det virkelig appellerer til elevenes interesse på de forskjellige trinn. De to siste årene i grunnskolen kan elevene velge å lese enkelte lærebøker på sidemålet. Allerede fra 4. klassetrinn og oppover må elevene få en enkel og saklig innføring i norsk språkhistorie. Dette kan skje i tilknytning til samfunnsfag og ellers når anledningen er der. På ungdomstrinnet bør en kunne ta opp problemene med stilblanding. Med utgangspunkt i talespråket og det elevene har lest og hørt på sidemålet, kan de etter hvert prøve å lage små fristiler eller gjengi hovedinnholdet av en fortelling. Målet må være å unngå ordlag som ligger talespråket fjernt. Det formelle er vanskeligst i kretser der nynorsk er sidemål. Her må en i denne fasen først og fremst legge vekt på å innøve diftonger, hunkjønns-a og ord og ordlag som hører nynorsk til. På 8. og 9. klassetrinn fører en gradvis inn hovedtrekkene i nynorsk grammatikk.

Mønsterplanen 1974 s. 109 skann 111

Funn på siden 8

Siter