Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave, s. 348 (skann 350)

348 Dramatisk virksomhet Dramatisk virksomhet som valgfag har som siktepunkt å aktivisere elevenes fantasi og vekke deres lyst til å skape selv. Faget bør gi elevene høve til å lære seg selv nærmere å kjenne, sine uttrykksmidler og sansenes muligheter, og det bør utvikle og oppøve konsentrasjonsevnen. Elevene bør få innføring i teaterhistorie, drakthistorie og kunsthistorie. Arbeidet i en gruppe må legges opp med hovedvekten på det praktiske. En bør prøve å la elevene oppleve en sammenheng mellom praktiske dramaøvinger og den teoretiske orienteringen. Dramatisk virksomhet forutsetter et nært og tillitsfullt samarbeid mellom elever og lærer. En bør ta seg god tid til å bygge opp den atmosfære av trygghet som er helt nødvendig for å få et skapende arbeid i gang. Opplegg for halvårskurs og årskurs på 2 timer pr. uke. All dramatisk virksomhet bør begynne med : Mime — stillhetens språk. Mime er bevegelser som uttrykker noe uten ord. Ved hjelp av mime kan elevene etter hvert få øving i å bruke kroppen som uttrykksmiddel. Det bør først arbeides med gruppemime. Gruppen kan etter hvert bli mindre og mindre, og til slutt kan en komme fram til individuell mime. Rytme. I likhet med mime er rytme et grunnleggende element i dramaundervisningen. Det er ikke påkrevd å kunne spille et instrument for å bruke rytme som hjelpemiddel. En kan klappe i hendene, bruke tromme eller benytte lydbånd og grammofonplater. Rytmeundervisningen tar sikte på å frigjøre kroppen og løse opp spenninger. Spontanreplikk. Når kroppen er myk og frigjort, er det tid for spontanreplikken, dvs. den replikk som skapes ut fra den aktuelle situasjon. På ungdomstrinnet vil mange elever, særlig i begynnelsen, være redde for å uttrykke seg fritt i tale. En del elever kan også være hemmet av mangel på ord. Hvis en skal få talen i gang, kan det derfor være riktig å begynne med kollektive muntlige øvinger. En kan for eksempel dramatisere utropsordene. Neste skritt kan være dramatisering som bygger på utropsord med korte setninger. Videre kan talen utvikles gjennom øvinger som risser opp en bestemt situasjon. En kan for eksempel la alle elevene være radioreportere ved et skøytestevne, en utstilling e. 1. For å komme elevenes sjenanse til livs kan en overdøve elevenes tale med sterke lyder eller musikk, slik at de føler seg beskyttet. Enda et skritt videre vil det være å skissere et miljø der elevene spiller hver sin talerolle. En kan ta skøytestevnet som utgangspunkt. Noen elever kan være deltakere, andre publikum, noen kan være pølseselgere, andre dommere. Gjennom slike øvelser kan elevene frigjøres fra hemninger og sjenanse, og de kan få impulser til spontanreplikker. Dramatisering. Etter hvert kommer en fram til den egentlige dramatisering. Stoffet kan hentes fra en mengde ulike kilder, for eksempel elevenes hverdag, spørsmål som er oppe i tiden, programmer i radio og fjernsyn, naturen, musikk, bildende kunst, historie og geografi. Dikt, eventyr, romaner og sakprosa kan være godt utgangspunkt. En bør legge vekt på å finne stoff som opptar elevene, og som de er interessert i. I dramatimene bør en foruten teaterhistorie, drakthistorie og kunsthistorie ta med stemmebruk, sansetrening, scenesminke, sceneteknikk og bygging av settstykker. Elevene på ungdomstrinnet vil ofte ha lyst til å vise sin dramatisering for andre. Hvis dette er praktisk gjennomførlig, bør de få høve til det. Men det er viktig å være klar over at det er arbeidet i gruppen, og ikke forestillingen, som er det primære ved dramaundervisningen.

Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave s. 348 skann 350

Siter