Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave, s. 101 (skann 103)

101 av det leste og føle ulyst og angst i forbindelse med lesning og skrivning. Forvekslingen av bokstaver og ord gjelder særskilt de små typene. Derfor må disse vies stor oppmerksomhet og bli grundig innprentet både når det gjelder lyd og form. Å mestre sammenbinding og samtidig finne mening i en tekst kan være en stor belastning på det tidlige lesestadium. Elevene bør derfor få mye trening i sammenbinding som lyd- og lyttelek. Den første leseundervisning skal gi trygghet i et aksepterende miljø, der alle prestasjonsnivåer blir godtatt, og uriktig utførelse av oppgavene ikke blir framhevet. Kopkurranser og sammenlikninger elevene imellom må en unngå. Særlig atspredte og urolige elever bør få en arbeidsplass beskyttet mot forstyrrende inntrykk. Barn med sein språkutvikling, lite ordforråd og dårlig uttale, bør få spesielle treningstimer i tillegg til vanlig undervisning. Den videre leseundervisning: Gjennom hele grunnskolen bør det ved leseundervisningen legges stor vekt på bl.a. disse sidene ved leseferdigheten : Leseforståelse. Med leseforståelse mener en evnen til å gripe hovedtanken i en lest tekst, til å trekke slutninger og merke seg eksempler og detaljer og til å vurdere det leste. Å observere detaljer i en tekst er den del av innholdsoppfatningen som faller lettest. Til å begynne med bør læreren gi få og heller lette detaljoppgaver, og så øke mengde og vanskegrad etter hvert som leseferdigheten blir større. Lesehastighet. Lesehastighet er i seg selv ikke noe kriterium på stor leseferdighet. Det som kjennetegner den dyktige leser, er at han tilpasser tempo til stoffet og hensikten med det som leses. Hastigheten er en side ved leseferdigheten hvor det er mulig å oppnå betydelige framskritt ved planmessig øving. Med visse mellomrom bør læreren gi leseprøver hvor forståelse og hastighet blir målt. Ordforråd og ordkunnskap. En effektiv leseopplæring må alltid ha som et viktig mål å utvide og aktivisere elevenes ordforråd. Dersom elevene støter på ord de ikke forstår, vil det gå ut over både leseforståelse og lesefart. Elevene må derfor stimuleres til selv å gjøre seg kjent med nye ord og uttrykk. Kunnskap om bruk av bøker. For at elevene skal kunne arbeide selvstendig, må de på et tidlig tidspunkt kunne utnytte bøker som kilde til informasjon og opplevelse. Elevene må fa øving i å bruke de hjelpemidler som fins i bøkene, bl.a. forord, innholdsfortegnelse og register, tabeller og illustrasjoner, ordliste og sammendrag. Høytlesning og stillelesning. Elevene må fa øving i både stillelesning og høytlesning og bli hjulpet til å bli klar over at hver av de to leseformene har sin egen teknikk. Høytlesning: Kontroll - høring av innøvd tekst nyttes på det første lese-innlæringsstadium. Skjønlesning av lyrikk og prosatekster bør bygge på estetisk oppleving. En må legge vekt på oppøving av tale, stemme og intonasjon. Skjønnlesning nyttes ved framføringer og dramatisk virksomhet. Høytlesning bør foruten i samlet klasse også foregå i grupper. Elevene må få oppleve gleden ved at de leser for hverandre og lytter uten at de selv skal følge med i samme bok. Studielesning med samtale og forklaring av vanskelige ord og vanskelige tekster kan foregå i samlet klasse eller i grupper. Slik høytlesning stiller store krav til elevenes leseferdighet. Læreren bør derfor sørge for at særlig svakere elever alltid får høve til å forberede høytlesningen ved først å lese stille igjennom stoffet. Stillelesning: De aller fleste mennesker får mest bruk for å tilegne seg kunnskaper og opplevelser ved å lese stille. En kan tale om flere ulike stillelesningsteknikker, alt etter stoffets art og den hensikt en har med lesni § en - ' Studielesning— informasjonslesning vil si aktiv læring gjennom lesning. Vi skiller mellom to typer: Skumlesning som er den hurtigste formen for studielesning. Lokaliseringslesning brukes hvis vi vil finne en bestemt opplysning i en tekst, det kan være et tall, et navn 0.1. Oversiktslesning brukes hvis vi hurtig vil få tak i innholdet i et stykke for å se hva det dreier seg om. Når en skal slå opp i leksika og andre oppslagsbøker, har en gjerne bruk for begge disse formene for skumlesning. Dybdelesning betegner den langsomste studie-lesemåten. En leser langsomt og grundig for å forstå og huske innholdet og kanskje gjøre rede for det skriftlig eller muntlig. Ved løsning av oppgaver, bl.a. i matematikk, er det naturlig at elevene lærer seg å bruke denne leseteknikken, likeså ved øving i kritisk lesning.

Mønsterplanen 1971 · midlertidig utgave s. 101 skann 103

Funn på siden 6

Siter