Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 80 (skann 82)

80 var så fager at folk kalte henne Lundesolen. Et par dager før Olav kom, hadde Håkon jarl sendt trælene sine for å hente Gudrun til ham. Orm blev da fælt harm; han sa til trælene at de ikke kunde få Gudrun med sig, og lot derefter hærpil gå rundt i hele bygden med det bud at alle skulde lete efter jarlen og prøve å drepe ham. Så måtte Håkon rømme. På Gaula lå is nettop da ; der drev han hesten sin ut ien råk ; men han lot kappen ligge igjen på is-kanten, så folk skulde tro han var druknet. Siden lurte Håkon og hans træl Kark sig frem til gården Rimul; der bodde Tora, som før hadde været kjæresten hans. Kark grov en dyp grøft inne i svinehuset, han og jarlen gikk ned i grøften, Tora la kvister over, skuffet møkk oppå der igjen, og til slutt jagde hun svinene inn. Mens alt dette hendte, var det at Olav Trygvason kom seilende fra England og inn gjennem Trondhjemsfjorden. Han gikk på land og holdt ting med bønderne ; de blev straks glade i ham og tok ham til konge over Norge, som før er fortalt. Så for de alle til Rimul og skulde lete efter jarlen. Olav steg til slutt op på en stor sten ved svinehuset og lovte gods og heder til den som drepte ham. Dette satt jarlen og Kark og hørte på nede i grøften. De hadde lys hos sig. Da sa jarlen : Hvorfor blir du så blek, og stundom igjen svart som jord? Du vil vel ikke svike mig?" — Nei," svarte Kark. Om natten holdt de begge sig våkne, likesom den ene vilde passe på den andre. Men henimot dag sovnet jarlen. Han skjøt benene og nakken under sig og skrek fælt. Da tok Kark en kniv av beltet sitt, skar hodet av ham og bar det til Olav; men Olav lot trælen henge. Olav Trygvason kristner Norge. I de dager var det den vanlige mening mellem de kristne at alle hedningene efter døden kom til å brenne i helvede til evig tid, med kropp og sjel. Men i Norge var omtrent alt folket hedninger enda. Derfor hadde Olav tatt prester med sig fra England ; han vilde prøve å kristne landsmennene sine og dermed redde dem fra helvedes forferdelige ulykke. Olav begynte sitt kristningsarbeide i Viken ; der kunde han vente at få litt hjelp av slektningene sine. Senere seilte han med mange menn vestover langs med kysten; han holdt ting med bønderne i det ene fylket efter det andre og befalte dem å la sig døpe. Kirker var ikke bygd enda. Så måtte prestene hans nøie sig med å sette op et kors ved tingplassen. Foran korset satte de et alterbord, med forgylte alterbeger og helgenbilleder, og mange brennende

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 80 skann 82

Siter