SKARD English

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 81 skann 83

81 vokslys. Rundt alterbordet stod prestene i klær med vakre farver; de sang fagert om Gud og helgenene, de brente røkelse så det duftet lang vei. Alt dette var meget vakrere enn de stygge blotfestene som nordmennene før var vant til. Da folket nu også så at Olav hadde slik en god lykke, så trodde de at hans Gud måtte være sterkere enn æserne, og de fleste lot sig døpe; de tok til å holde helg om søndagene, og de lot være å ete hestekjøtt. Men på vikingtog reiste de enda, En bls P og blodhevn brukte de omtrent som før. Da Olav møtte frem på Gulating, kom Erling Skjalgsson fra Sole dit. Erlings slekt var den mektigste på Vestlandet; den krevde at Olav skulde gifte søsteren sin bort til Erling. Olav gjorde det, og da satte bønderne inn i Gulatingsloven at alt folket der skulde være kristne. 1 Trøndelag holdt Olav et herlig julelag (?) på Lade for trøndernes høvdinger. Men den andre gjestebudsdagen lot han mennene sine slå ring om stuen; han sa at det var hans akt å blote de fremmøtte storbønderne til æserne om de ikke straks tok mot den kristne tro. Da valgte de alle heller å la sig døpe. — Straks efter grunnla Olav Nidaros (997). Olav fikk kristendommen lovtatt også på Orknøiene, Færøiene, Island og Grønland. Folk sa om ham at han Nidaros. Det første anlegg. Byen ved år 1200. 6 — Lødøen: Verdens- og Norgeshistorie. kristnet fem land. Den gang Olav krist- net Vestlandet, var det på øen Selja, utenfor Nord- fjord, nyss blitt funnet nogen menneskeben som lyste i mørke. Sagnet sa at det var levningene efter en hellig kongedatter, Sun- niva, og følget hennes, som var kommet seilende til Selja fra Irland. Sunniva blev senere regnet som helgen for Vestlandet; de
Skann 83 av Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925)
Skann i full størrelse hos Nasjonalbiblioteket

Siter

Læreplanatlas. «Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 81». Versjon 2026-09-28. /boker/lodooen-verdens-norgeshistorie-1925/s/83/