Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 29 (skann 31)

29 Og hans egen hustru, Xantippe, syntes han burde tjene penger som andre menn, og var ofte gretten mot ham. En dag skjente hun verre enn ellers, og da han gikk ut, slengte hun en bøtte vann efter ham. Sokrates sa da bare: Det var det jeg tenkte, efter sådanne tordenvær pleier det komme regn. På den tid var flere av Atens filosofer begynt å undervise unge menn for betaling i den kunst å holde taler for folkeforsamlingen. De blev kalt sofister. Men så begynte nogen sofister å påstå, at når to var i diskusjon om en sak, da var det ikke om å giøre å finne ut hvad som var rett eller urett; det var nok når en greide å svare for sig på en så kløktig måte at motstanderen blev satt fast (sofisteri). Denne slags tarvelige diskusjons-måte talte Sokrates kraftig imot; men av folket blev også han regnet for en sofist, og det en av de aller verste. Da Sokrates hadde nådd 70 års alderen, blev nogen av hans avindsmenn så harme på ham, at de anklaget ham for Atens råd og sa han lærte de unge å forakte byens gamle guder. Det endte med at han blev dømt til å tømme et vinbeger hvori der var blandet gift (atenernes dødsstraft). Nogen av vennene hans satt hos ham i fengslet da han tok imot giftbegeret. Han sa: Jeg vet at fremtiden skal gi mig det vitnemål at jeg aldri har gjort noget menneske verre enn det var før, men at jeg alltid har prøvd å gjøre folk bedre. Da hans venner gråt høit, sa han: Dette skal dere ikke gjøre. Jeg dør jo nu med det samme jeg er blitt så gammel at jegikke lenger har nogen glede av å leve. Herefter skal jeg dessuten få være sammen med gudene og de gode avdøde. Derfor bør I heller være glade over min lykke. — Så tømte han giftbegeret, rolig og fornøid, og gikk derefter frem og tilbake og talte med vennene, inntil føttene hans begynte å bli kolde. Siden la han sig på sin løibenk og bredte et dekke over ansiktet. Litt efter tok han dekket vekk og sa: Venner, vi skylder å ofre en hane til lægekunstens gud ! (De brukte nemlig den gang å ofre en hane til ham når de lykkelig hadde overstått en sykdom). Derpå utåndet han. Neppe var Sokrates død, så angret atenerne at de hadde drept ham, og de jagde anklagerne hans i landflyktighet. Men atenerne, likeså vel som de andre hellenerne, var

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 29 skann 31

Siter