Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 238 (skann 240)

238 historiske skuespill, slike som Hærmennene på Helgeland og Kongs-emnene. Men folk forstod ikke hvor gode de var, og det tok han sig svært nær av. Endelig gav regjeringen ham et stipendium, og så reiste han til Italia. Derfra sendte han hjem Brand og Peer Gynt (1866, 1867), og da blev han berømt med én gang. Siden skrev han Keiser og Galileer og de verdensberømte realistiske skuespill De Unges Forbund, Sam- Henrik Ibsen fundets Støtter, En Folkefiende, Et Dukkehjem, (1828—1906). Gjengangere, o. fl. Ibsen refser menneskene sterkt, f. eks. for at de så ofte vet hvad de bør gjøre, men er for viljeløse til å gjøre det. Når da samvittigheten anklager dem, er de også for feige til å tilstå; de bare finner på en undskyldning og trøster sig med at de ikke er verre enn de fleste andre. Han sier: I alt sitt verk en mann er dømt. om halvt det øves, og på skrømt. Aasmund Olavsson Vinje var bondegutt fra Vinje i Telemark. — Da han blev voksen, gikk han rundt i hjembygden sin i 5 år og holdt omgangsskole, og han hadde i lønn 13 daler om året, og maten. Men ved siden av brente og solgte han ulovlig brennevin", handlet med tobakk, arbeidet tresko, og gjætte kreaturer om sommeren oppe i fjellene. Således sparte han i hop 100 daler. Derefter reiste han til Asker seminar, og siden til Heltbergs „ studenter- fabrikk" i Oslo, med 10 daler i lommen. Han arbeidet og sultet, og tok juridisk embedseksamen med beste karakter. I flere år levde han da som det kunde falle sig, hos venner og kjenninger. Han arbeidet for at folket i Norge skulde begynne å skrive landsmål istedenfor riksmålet, han diktet og skrev i avisene, og han gav også ut bladet Dølen på telemarks-mål. Men han tjente næsten ingenting, han både sultet og frøs, og alltid hadde han motgang. Selv var han også ofte flåkjeftet, endog mot sine venner. Han hadde fått en liten post i et av departe- mentene; men så lastet han regjeringen i en avis, og da tok regjeringen posten fra ham igjen. Nogen stortingsmenn foreslo at Stor- tinget skulde gi ham dikterlønn, så som Bjørnson og Ibsen, men han fikk ingenting. Han giftet sig; men hustruen døde året efter. Å. 0 Vinje (1818—1870).

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 238 skann 240

Siter