Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 217 (skann 219)

217 Michael Faraday (f 1867). Faraday blev født i London, hvor hans far var grovsmed. Han fikk gå på folkeskolen bare et par år og lærte der så vidt å lese, og litt skrivning og regning. Efterat han var blitt voksen, kom han i tjeneste hos den store engelske naturforsker Davy [Dévi]. Davy tok ham med på en reise til Frankrike og Italia, Faraday fikk da treffe sammen med flere utenlandske naturforskere, og han lærte med slik rivende fart at han blev den flinkeste av dem alle sammen. Snart begynte han å gjøre den ene merkelige opdagelsen efter den andre. En av de mest betydningsfulle var at han skaffet rede på induksjons-strømmene (elektriske strømmer som frembringes ved at man flytter en magnet frem og tilbake i nærheten av en rulle med sammenhengende isolert kobbertråd). Dette blev begynnelsen til at vi nu kan sette store dynåmo-maskiner til å gjøre kraften i fossene våre om til elektrisitet og så sende elektrisiteten flere mil bort (f. eks. fra Kykkelsrud til Oslo), hvor den da kan utføre forskjellige slags arbeider, skaffe elektrisk lys osv. Faraday hadde ikke i sin ungdom fått lære så meget rettskrivning at han kunde sette sammen et brev nogenlunde fritt for bokstavfeil. Men da opdagelsene hans tok til å bli kjent, ønsket de i England likevel å gjøre ham til professor, og de vilde gi ham meget større årslønn enn han hadde før. Men Faraday sa nei. Han ønsket heller å arbeide bare som opfinner, fordi han mente at han på den måten kunde være til mest gagn for menneskeslekten. Faraday var alltid en opriktig kristen. Også efterat han hadde vunnet verd-ensberømmelse, brukte han ofte, når han var sammen med sine trosfeller, å holde religiøse taler. 1830- og 1840-årene i Norge. Efter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 var det blitt slutt med Den hellige allianse, og nordmennene behøvde ikke lenger å være redde for at Karl Johan skulde ødelegge grunnloven. Bønderne tok nu efter hvert til å få større inntekter enn før. Derved vokste deres selvtillit. Jon Nergård, en hestehandler fra Nordmøre, skrev i de dagene «Olaboka». Der sa han at de embedsmennene som bønderne hadde valgt inn i Stortinget, ofte nyttet sin makt til å skaffe sig selv urettferdige inntekter. Derfor burde bønderne for ettertiden velge flere bønder til stortingsmenn, så som det var grunnlovens mening. Før valget til Stortinget i 1833 reiste Nergård rundt i bygdene på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag, talte med folk om dette og solgte «Olaboka». Følgen var at der da blev valgt i alt 45 bønder inn i Stortinget.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 217 skann 219

Siter