Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 213 (skann 215)

213 1814 — 1818), og Karl Johan satte inn en svensk greve til stattholder. 4 år efter blev Karl Johan konge (Karl 3 Johan, 1818—1844). På krigsskibene og festningene måtte nordmennene bruke det svenske flag (med Danebrogs farver i det øverste hjørnet). I utlandet trodde omtrent alle at Norge var kommet under Sverige i 1814. Også nordmennene syntes at svenskene hadde fått altfor megen makt, og de prøvde å gjøre den mindre litt efter hvert. Derfor blev foreningstiden en eneste lang strid mellem Norge og Sverige. V. Tiden fra 1815 til våre dager. Norge i tiden nærmest efter 1814. Stor tinget kom i den første tiden sammen bare hvert 3dje år (fra 1815 — 1869). Eidsvollsmennene hadde bestemt i grunnloven at bønderne skulde rå mest for hvem som skulde velges til stortingsmenn. Men mange bønder i de tider kunde ikke en gang skrive sitt navn. Til de første stortingene efter 1814 valgte de derfor mange prester, sorenskrivere og andre embedsmenn. Det første stortinget efter 1814 (1815—1816) oprettet Norges Bank (1816). Den måtte ha nogen penger til å begynne med (« grunnfond >). Stortinget visste da ingen annen råd enn å tvinge folket til å innbetale til banken over 8 kroner for hvert menneske (sølvskatten). Men det fantes næsten ikke penger i landet. Mange betalte med søljer og sølvskjeer. Hedemarksbonden Halvor Hoel (og andre) for rundt i bygdene på Østlandet og innbilte bønderne at Stortinget hadde lagt på denne skatten til ingen nytte. Flere hundre hallingdøler drog endog mot Oslo; de vilde «slå stolpene unda Stortinget» og gi kongen større makt igjen. Men da regjeringen sendte soldater mot dem fra Oslo, blev de fleste redde og snudde. Grev Wedel-Jarlsberg var finansminister og styrte landets penger med stor dyktighet. Men trelasthandelen og jernverkene skaffet ikke lenger penger til landet som før 1814. En rekke av landets største handelshus gikk fallitt i de følgende årene, og det viste sig umulig for staten å få inn nok skatter. Så måtte Norge opta et statslån i utlandet (i Hamburg) for første gang (1820). Pengemennene der hadde liten tiltro til Norge. Derfor utbetalte de bare 2 x /s mill. kr.; men de tok

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 213 skann 215

Siter