Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 189 (skann 191)

189 geistligheten ; derfor måtte tredjestanden møte frem i meget simplere drakter enn de andre; det hadde kongen selv fastsatt. Kongen vilde også at de tre stendene skulde holde sine møter hver for sig. Men da erklærte tredjestanden at selv om adelen og geistligheten gikk til andre møterum, så var tredjestandens menn Frankrikes rette nasjonalforsamling, og de avla ed på at de ikke vilde skilles før de hadde gitt Frankrike en grunnlov (som gav det store folk makten over landet). Da en utsending fra kongen bad dem forlate møterummet sitt, ropte en av tredjestandens ledere, den halte og kopparrede grev Mirabeau [-bå], så det dundret gjennem salen: «Gå og si Deres herre at vi sitter her fordi det franske folk har sendt oss, og vi vil ikke vike uten for bajonettenes makt!» Et par dager efter kom også adelen og geistligheten og bad om lov til å være med i tredjestandens møter. Dermed var stenderforsamlingen blitt til en nasjonalforsamling, og så tok de alle fatt på å utarbeide en grunnlov for Frankrike. Imens la kongen mange tusen soldater i leir rundt om Versailles. Meningen var å true nasjonalforsamlingen til å skrive grunnloven slik at kongen beholdt det meste av sin enevoldsmakt. Da borgerne i Paris fikk høre dette, blev de rasende. Deres ledende menn møttes på rådhuset og fastsatte at nogen tusen av mennene i Paris skulde være nasjonalgarde og forsvare byen mot kongens soldater, om han vågde et angrep. Uniformer hadde de ikke, men bare en rød, blå og hvit kokarde i hatten. Tidlig næste morgen begynte med en gang alle kirkeklokkene å ringe; det var tegnet på at nasjonalgarden skulde møte frem på sin samlingsplass. All slags pøbel samlet sig rundt, under ville skrik. Med ett ropte en: Til Bastillen, og øieblikkelig stormet alle i den retning; bastillens høie mørke stenmasser syntes de var et symbol på enevoldstidens urettferdighet; den vilde de nu styrte over ende for alltid. Men Bastillen var ikke lett å ta; den var omgitt av en flere meter bred vanngrav, og fra dens høie og tykke murer pekte lange kanoner truende ut over byen. Folkemassen veltet likevel frem med ville brøl, og Bastillens forsvarere blev da så redde at de overgav borgen mot åfå gå fritt ut. Men ikke før var portene oppe, så styrtet den rasende folkemasse inn, slo i stykker alt de kom over, drepte kommandanten og et par

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 189 skann 191

Siter