Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 182 (skann 184)

182 Rousseau (f 1778). Rousseau var født i Geneve i Schweiz. I ungdomsårene flakket han rundt i Frankrike og Italia uten fast arbeide. Da han var 37 år, kom han rent tilfeldig til å skrive sin første berømte bok. Der hevdet han med lidenskabelig veltalenhet at den fine dannelse hos de fornemme folk i Frankrike var bare av det onde; de levde nemlig så ødselt med mat og klær at de blev syke og utilfredse. Og bønderne på godsene deres, som var nødt til å skaffe dem pengene, måtte slite så hårdt at de også fikk det ondt. Nei ; da hadde menneskene hatt det meget bedre den gang de levde i naturtilstanden, så som naturfolkene på Sydhavsøiene fremdeles gjorde; i de tider hadde alle været like, og da hadde de også været gode. Men denne paradisiske lykke-tilstand kunde menneskene vinne igjen, når bare alle på nytt begynte å nøie sig med lite som i de eldgamle tidene. De burde da innrette sig slik at ingen i samfundet blev rike og ingen fattige; der skulde råde frihet, likhet og brorskap. I en annen av bøkene sine (Samfunds-pakten) skrev Rosseau at enevoldskongene ikke hadde fått sin store makt fra Gud, som de selv påstod. Fra først av var det folket som hadde valgt kongene til å styre, og når de ikke styrte godt, burde folket ta makten fra dem igjen (gjøre revolusjon). Rousseau skrev også en bok (Emil) om hvordan barna burde opdrages. Inntil da hadde de fleste foreldrene prøvd å lære barna slike ting som barna kunde få bruk for når de blev voksne. Dette, sa Rousseau, var aldeles galt ; barna skulde lære nye ting bare efter hvert som de fikk bruk for dem. Allerede før Rousseaus tid var det begynt å bli mote mellem dikterne over hele Europa å skrive bøker om hvor lykkelig de folk hadde det som levde efter naturens bud i avsides egne og ikke hadde hatt høve til å bli fordervet av den fine dannelse (romantikkens tid, omtrent fra Rousseau til 1860). De fornemme folk leste næsten bare slike bøker nu en tid, og de lærte av dem å holde de ulærde folk ute i bondebygdene i stor akt og ære. En følge av dette var at flere land gav sig grunnlover som lot de jevne borgere og bønderne få stor del i landsstyret. Siden blev dog disse lovene avskaffet igjen, så nær som den norske av 17de mai 1814. De store tyske dikterne Goethe (f 1832) og Schiller (f 1805) tilhører denne tid. Kristian 7 (1766—1808). Kristian 7 av Danmark og Norge hadde krum nese og smalt bryst. Mens han vokste op, kom han sammen med dårlige kamerater og levde forferdelig ryggesløst. Snart blev han sinnssvak, og da lot han sin livlæge, tyskeren Struensee, styre.

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 182 skann 184

Siter