Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925), s. 173 (skann 175)

173 mann med børser og kårder. Veien fra Oslo til Hadeland går ett sted gjennem en trang skogdal. Der gav bønderne sig til å felle trær tvers over dalen («forhugninger»). Med det samme kom svenskene. Men da la bønderne sig bakom forhugningene og forsvarte sig mot den næsten 9-dobbelte overmakt i mange timer. Således blev svenskene forsinket omtrent en hel dag, skiløperen fra Hakedal fikk tid til å varsle nordmennene ved Drammen, og de sendte et par rytterflokker mot svenskene. På gården Norderhov på Ringerike bodde prestefruen Anna Kolbjørnsdatter. Sagnet forteller at mannen hennes lå syk da svenskene kom dit; men hun gav dem mat og brennevin i overflod. Samme kveld kom den første av de norske rytterflokkene nordover isen på Tyrifjorden. Svenskene hørte at det brakte i isen, og spurte hvad det var; men Anna sa at slik braking hørtes ofte i frostvær. Hun syntes så synd på de svenske soldatene, som frøs fælt ute i gården; derfor fikk hun lov til å tende store bål ute på tunet. Dette gjorde hun forat nordmennene lettere skulde finne frem. Hun fikk også Løwen til å sette ut vakten for natten langt vestenfor gården, bort imot Dramselven, hvor svenskene ventet sig et overfall av nordmennene. Men der kunde vakten ikke høre nordmennene, som kom meget lenger øst. . En stund efter satt Løwen og varmet sig og hadde nettop trukket støvlene av, da rutene klirret, og de norske rytternes kuler pep om ørene på ham. Men nordmennene var så få at størsteparten av svenskene fikk rømme. Fredrikshalds forsvar 1716. Efter seiren på Norderhov rykte nordmennene mot Oslo både fra vest, nord og øst. Karl 12 holdt på å bli ringet inne, og så måtte han skynde sig østover Glomma igjen. Da vilde han ta Fredrikshald. Der lå flere hundre norske soldater oppe på Fredriksten; dessuten hadde bymennene nede i Fredrikshald slått sig i hop til et frikorps; høvdingene over det var trelast-handlerne Peder og Hans Kolbjørnssønn, Anna Kolbjørnsdatters halvbrødre. — En mørk natt lurte Karl sig med 1 500 mann øst igjennem Fredrikshald, vadde over Tista, gikk stille gjennem gatene og nådde frem til den nederste skanseporten på Fredriksten. Da først blev de norske vaktmennene var ham, de smelte porten igjen,

Verdens- og norgeshistorie : i fortellinger for skole og hjem (1925) s. 173 skann 175

Siter